Denne kronikke ble publisert i Trønderdebatt i forbindelse med markeringen 23.02.2023.
I dag markeres 365 dager siden Russland gikk til angrepskrig på hele Ukraina. Vladimir Putin har gjort lite for å skjule det imperialistiske bakteppet, og etter hvert som krigens brutalitet har synliggjort seg er det forståelig at andre land og deres innbyggere frykter samme skjebne.
Krigens vendinger er vanskelig å spå, men den er også svært godt dokumentert. Det har ikke blitt drept flere sivile eller militære på europeisk jord siden 2. verdenskrig. Vi har sett bilder fra teppebombede storbyer som Mariupol, som minner oss om utbombede storbyer som Aleppo i Syria. Tunge aktører har vært tidlig inne for å dokumentere det som virker å være omfattende krigsforbrytelser.
Denne uken holdt Putin en flere timer lang tale, hvor han blant annet truet med å gjenoppta atomvåpenprøvesprengninger og annonserte at Russland suspenderer Ny Start-avtalen. Ny Start-avtalen er en sentral nedrustningsavtale mellom Russland og USA, som bidro til å halvere Russlands og USAs utplasserte strategiske kjernefysiske stridshoder.
Nyheten om Ny Start-avtalen føyer seg inn i en flerårig trend med forvitring og kollaps av sentrale nedrustningsavtaler. Alle atomstatene ruster opp sine arsenal, som med all sannsynlighet sikrer atomvåpen i verden i mange tiår framover. Stikk i strid med internasjonale forpliktelser om å ruste ned, samtidig som stadig flere atommakter og deres maktpersoner virker mer og mer selvhevdende og irrasjonelle.
Sør-Korea har nylig løftet debatten om å utvikle eget atomvåpenprogram. Som en sivilsamfunnsaktør som har jobbet for atomnedrustning i mange år, er det svært alvorlig hvor fort blant annet trusler om bruk av atomvåpen har blitt normalisert det siste året.
Allerede i 2021 kom tallene som viste at for sjuende året på rad brukte verden rekordmye penger på militære kapasiteter (SIPRI). I april vil rapporten for 2022 komme, men det er innlysende å anta at tallene har eksplodert. Nylig fikk vi tall fra amerikansk våpeneksport for 2022, som har økt med nesten 50 prosent fra 2021. Når man vet at USA har et forsvarsbudsjett som tilsvarer nesten 40 prosent av verdens samlede militære utgifter, så gir nyhetene om amerikansk våpeneksport oss en pekepinn for tallene over resten av verden.
Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har ofte sagt det siste året at to prosent av BNP bør være det minste Natos medlemsland bør bruke på sine forsvarsbudsjett, ikke et mål slik det er i dag.
De som har vært engasjert i denne delen av fredsarbeid vet at det siste året betyr blant annet at verdens største og mest moderne militære allianse er på vei til å ruste ytterligere opp. Likeså at sentrale land i Asia, med flere ulmende konflikter, ruster opp.
Vi står overfor en opprustningsspiral, med utgangspunkt i en verden som med all sannsynlighet i 2022 brukte rekordmye penger på militære for åttende år på rad. I en tid hvor teknologien i militærindustrien utvikler seg i rekordfart, med kriger og konflikter som tar nye former og trer inn i nye domener. Internasjonale regelverk utfordres allerede.
Mange i Norge er privilegerte nok til å ikke ha opplevd krig og konflikt. Vi har ikke mistet kjære til krig og konflikt. Vi har ikke mistet familie, naboer og venner, og verdier vi har bygd opp. Våre kjære har ikke blitt redusert til et tall. Vi er mange som er heldige, men det gjelder absolutt ikke alle.
Det går mennesker rundt oss som har opplevd alt dette. Flere har gått rundt oss i mange tiår. Noen er også ofre for våre og våre alliertes kriger. Dette er ikke ment som «whataboutisme». Å forstå de langtrekkende konsekvensene av krig og konflikt er også en samtale om den kompliserte veien til fred. Det er helt sentralt for å bidra til å bygge legitimitet til aktører og argumenter, som i sin forlengelse vil gi legitimitet til fredsprosesser.
Verden står overfor flere parallelle kriser vi må løse sammen. Økte spenninger og internasjonale samarbeidsforum i stampe er uforenlig med dette.
Når Jonas Gahr Støre sier at et nytt jernteppe har lagt seg over Europa, så kan man spørre seg hvilke konsekvenser potensielt flere tiår med fryste relasjoner mellom øst og vest vil ha. Sist gang hadde vi til slutt 70 000 atomvåpen i verden. Potensial for eskalering i dag, med nye internasjonale militære supermakter som Kina, er ikke ubetydelig. Krigen som på nytt skiller øst og vest er heller ikke kald, men varm.
Ukraina-krigen har gitt store geopolitiske omveltninger vi ikke vil vite konsekvensene av på mange år. Derfor er det oppsiktsvekkende hvor skråsikre ledende politikere og samfunnsdebattanter er. For krigens vendinger er vanskelig å spå. Verdens største og mest moderne militære allianse var i Afghanistan og sloss mot Taliban, en motstander som burde være underlegen på alle nivå, i 20 år.
Alle disse tingene må vi kunne snakke om med innestemme, uten at det betyr at man ikke står i solidaritet med Ukraina. Det finnes konkrete og akutte utfordringer ved den konvensjonelle og kjernefysiske opprustningen vi står overfor nå, som blant annet media, med betydelig større tilgang til ledende politikere, ikke burde tillate politikere å ikke svare for.
Hvis Putin kan være unnskyldning for å legge alle rustningskontroll på hylla, så legger vi sentralt arbeid for å bygge en mer bærekraftig jordklode på hylla. Dette er innlysende. Det er også derfor sentrale internasjonale aktører jobber for å redde Iran-avtalen. Ikke fordi de er Khamenei-apologeter. Alternativet er bare ikke til å leve med.
Sivilsamfunnet skal blant annet bidra med kunnskapsbasert opplysningsarbeid og en bedre kollektiv bevissthet rundt politikkens reelle konsekvenser. Fredsbevegelsen jobber med temaer med generelt lite åpenhet, hvor det er bred politisk enighet rundt sentrale politikkområder. Den norske organiserte fredsbevegelsen er liten og fragmentert, og har vært det i mange år. Det har vi aldri lagt skjul på.
De fleste fredsorganisasjonene er helt eller delvis frivillig drevet, med stor bredde i hvordan de bedriver fredsarbeid. En aktør eller en aktivist kan derfor ikke tas til inntekt for hele bevegelsen, en blindsone Norges Fredsråd i større grad har forstått vi også har hatt det siste året. Opplysningsarbeid om konsekvensene av militarisering på samfunn vi uansett hva forbli en sentral del av fredsbevegelsens mandat.
Med tiden vi lever i og summene verden bruker og vil bruke på militære, vil det enorme informasjonsbehovet bare vedvare. Ukraina-krigen skjer ikke i et vakuum, og ensretting i debatten er oppskrift på grobunn for illegitime aktører som vet å utnytte økt misnøye og mistillit.
Det dagens ledende politikere står overfor må sies å være en nesten umulig oppgave. Det sivilsamfunnet også vet er at samtidig som de langtrekkende konsekvensene av utviklingen i verden er vanskelig å spå, er det også mest sannsynlig ikke dagens politikere som må svare for det.
Det siste året fordrer refleksjon rundt hvordan en ny storkrig i Europa påvirker og vil fortsette å påvirke verden. I dag vil først og fremst mange fredsaktivister gå i tog over hele Norge for å markere vår solidaritet med Ukraina og det ukrainske folk.