La oss se tilbake til noe som skjedde 9. oktober i år, da Verdens matvareprogram vant Nobels Fredspris. For 2020 har vært et ekstraordinært år. I morgen, 10. desember, skulle Verdens matvareprogram ha mottatt sin fredspris i Oslo rådhus, og om 10 år skal Agenda 2030 for FNs 17 bærekraftsmål være møtt.
Skrevet av: Oda Andersen Nyborg, daglig leder, Norges Fredsråd
Bærekraftsmålene er mer enn en fargerik pin vi ser trofast på jakkene til statsrådene. Det er et veikart til en bærekraftig verden. Noen vil påstå at bærekraft er et tilnærmet tomt begrep i dag, men la meg snu på det: Bærekraft identifiserer tvert i mot de ekstreme komplekse utfordringene verden står overfor. FNs Agenda 2030 griper inn i alle nivå av norsk politikk. Den har gitt oss målene som må nås, og indikatorer som Norge måles regelmessig på. Og i dette rapporteringssystemet kan Norge for eksempel melde inn politikk som økonomisk bærekraftig, uten at det nødvendigvis er verken sosialt eller miljømessig bærekraftig.
FNs 2. bærekraftsmål er å utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk på verdensbasis. I dag mangler 690 millioner mennesker nødvendig tilgang til mat. Verdens matvareprogram er essensiell i kampen mot sult og ekstrem fattigdom. De hjelper årlig om lag 100 millioner mennesker i over 80 land, og er tilstede i en rekke konfliktområder. Disse menneskene er de i dypest krise.
Dette er ikke det samme som at maten ikke finnes. Vi har mat nok til at ingen skal måtte lide av sult. Det handler om at India har et romprogram, samtidig som over 700 millioner indere lever uten tilgang til toalett. Det handler om at USAs forsvarsbudsjett er større enn de neste ti landene sammenlagt, samtidig som de i gjennomsnitt taper to liv til covid-19 hvert minutt. Virke melder at nordmenn vil handle mat og drikke for 27,7 milliarder kroner i desember i år, en oppgang på rundt 3,1 milliarder kroner fra i fjor. Samtidig fikk Verdens matvareprogram samlet 70 milliarder kroner totalt i hele 2019.
Noen vil sikkert påstå at dette blir søke sammenligninger. Poenget mitt er uansett at det handler om politiske prioriteringer. For at vi og resten av verden skal nå bærekraftsmålene må rike land, deres innbyggere og politikere, snart ta de ubehagelige samtalene om hva er det vi faktisk må ofre i vår hverdag? Og hvem skal i så fall ofre det? Dette er ikke noe nytt jeg sier, men vi kommer ihvertfall ikke noe lenger hvis vi skyver på vanskelige og upopulære politiske avgjørelser fordi noen påstår bærekraft har blitt et begrep blottet for betydning.
Det har vært heftig å ha hjertesaker i år av alle år. Det er ikke fremmed for mange at internasjonalt samarbeid er seigt, ofte langtekkelig og når alle parter skal møtes på midten er det gjerne innbyggerne som taper. Om ikke noe annet, så troen på politikere.
I den apatien er det viktigere enn noen gang at vi støtter opp under organisasjoner som Verdens matvareprogram, at vi ser deres livsviktige arbeid. Dette kan også gjøres ved å holde våre politikere ansvarlige for at de gjerne spenner bein på et bærekraftsmål, for å skryte av sin politikk i et annet.
Velkommen til lysmarkering for fredsprisvinneren 10. desember.