HVERDAGSPOLARISERING

 

Forrige mandag inviterte Fredsrådet og Fredshuset til lunsjseminar med den israelske aktivisten Ruth Hiller. Arrangementet bar tittelen ”a jewish voice for peace”, og Hiller snakket om hvordan hun og hennes organisasjon ønsker å sette demilitarisering på agendaen i Israel. I forbindelse med dette har vi mottatt en rekke henvendelser fra folk som mener det er ”biased” å invitere noen som ikke representerer ”den israelske siden”, og vi har blitt kritisert for å nøre opp under en propalestinsk diskurs. Det er på tide å snakke om norske interesseorganisasjoners rolle, ansvar og privilegerte posisjon.  

 

Av verdens polariserte konflikter, må konflikten i Midtøsten utvilsomt kunne sies å være en toppkandidat: sterke posisjonsbaserte krefter bygger tilhengerskarer på hver sin side av fysiske og sosiale murer. På FNs internasjonale dag for fred snakket Lars Gule på Litteraturhuset. Han pekte på nettopp overdrivelser og polarisering på både israelsk og palestinsk side som hinder for løsningsorientert arbeid.

 

Hvis noen trodde at Fredsrådets rolle er å bekrefte majoritetsposisjoner i polariserte debatter, er det på tide med en virkelighetssjekk. Vi ønsker å være en møteplass – et sted hvor nye konstellasjoner møtes til dialog. Ruth Hiller forteller at hun må gjøre seg til lovbryter for å komme i kontakt med miljøer på palestinsk jord, fordi hun ikke slipper inn i områdene. I Norge står organisasjonene fritt til å oppsøke og invitere hvem de vil – vi må hverken bryte loven eller passere checkpoints. Hvorfor skal vi da kopiere modeller som viderefører og forsterker idéen om front mot front? En tydeligere støtteerklæring til polarisering skal man se lenge etter.

 

I Norge har vi lang tradisjon for mekanismer som bidrar til at minoriteter og alternative stemmer blir hørt i den offentlige debatten. Valgordningen vår er innrettet etter forholdsvalg framfor flertallsvalg, vi har pressestøtte som opprettholder mediemangfold, og stemmer også fra ekstreme miljøer tolereres i offentlig debatt. Sa noen ”mer åpenhet”? Det er ingen grunn til at disse spillereglene ikke skal gjelde i debatter som angår utenlandske saker.

 

Dette åpne landskapet er et privilegium. Et landskap som gjør at norske organisasjoner ikke trenger å holde seg til én leir. Selv om det utvilsomt er behagelig å dilte rundt i en komfortsone sammen med sine meningsfeller hver eneste dag, er det nærliggende å kalle dette en form for hverdagspolarisering. Vi tror ikke polarisering er et særlig godt utgangspunkt for dialog og identifikasjon – viktige faktorer i konfliktløsningsarbeid.

 

Vi skjønner at folk frykter at utenlandske stemmer i minoritetsposisjon skal få definisjonsmakt over scenarioer som ligger langt borte fra Norges grenser i kraft av sin direkte erfaring. Men etter over seksti års tilstedeværelse i offentlig debatt, tror vi majoritetsposisjonene i Midtøsten-konflikten står relativt tydelig fram for selv de mindre samfunnsengasjerte av oss. Vi synes i alle fall tiden er overmoden for å vise at det finnes et meningsmangfold også innad i de hittil etablerte ”parter”. Med all den demokratiforståelsen vi tilsynelatende har her i Norge, er vi sikre på at de fleste klarer å holde mer enn to tanker i hodet på én gang.  

 

 

30.09.2013
johanne@norgesfredsrad.no