Det er i dag ett år siden Norges Fredsråd formulerte et brev til utenriks- og forsvarskomiteen, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet med krav om granskning av Norges militære bidrag i Libya. Det er i dag tre år siden bomber ble sluppet for å skape fred i Libya. Mariell Leraand, nestleder i Rødt, skriver i 19.03 i Dagbladet at “Partiene på Stortinget er ansvarlige for hver eneste bombe norske jagerfly slapp over Libya. Det minste vi kan forvente, er at de sørger for en kritisk gjennomgang av hva bombene førte til”.
Hedda Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd, skrev i fjor en kronikk i Dagsavisen som desverre fortsatt er like aktuell:
Libya: En konsekvens av demokratisk underskudd
Den anvendte retorikken om beskyttelse av Libyas sivilbefolkning har vist seg å være den fremste faktoren som skulle gi legitimitet til NATOs operasjon mot Gaddafi-regimet. I ettertid har språkbruken vist seg å være forledende. Da FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973 og åpnet for bruk av alle nødvendige midler, tok den norske regjeringen en helomvending og endret retorikk fra å påpeke at våpenmakt sjelden løser konflikter som den man så utvikle seg i Libya, til å standhaftig argumentere for nødvendigheten av norske militære bidrag. Dette ble ytterligere forsvart på bakgrunn av den såkalte konsensusen for operasjonen i både Sikkerhetsrådet og blant norske stortingspolitikere, og ikke minst støtten gitt fra den Afrikanske union.
Mantraet om beskyttelse av sivile ble repetert igjen og igjen. Videoer av en tilsynelatende ustabil Gaddafi som truet med massakre av illojale borgere gikk viralt og bevilget ytterligere legitimitet til operasjonen. Imidlertid var det ikke eliminering av Gaddafi resolusjonen åpnet for; det forgiftede begrepet regimeendring ble for enhver pris avvist. Dette handlet om beskyttelse av sivile. Norske politikere evnet tilsynelatende å skille klinten fra hveten. Historien har imidlertid lært oss at det sjelden er så svart-hvitt når bomber faller. Snuoperasjonen i regjeringens støtte til en militær intervensjon vitner om at det er andre krefter i spill som har utøvet press på norske bidrag.
Som følge av dette har beslutningen om å bruke bomber for å beskytte Libyas sivilbefolkning vært skremmende hul. Beskyttelse av sivile handler om langt mer enn å hindre at de blir drept. Et vedtak fra FNs sikkerhetsråd skal ikke utgjøre startskuddet for norsk militær deltakelse. At det er FN som godkjenner et angrep er et folkerettslig minimumskrav, men FN er som kjent ikke mer enn summen av sine medlemmer. Det at Sikkerhetsrådet tar beslutningen om å angripe er ikke legitimerende for en militæroperasjon i seg selv. Ei heller er det noen fullkommen forsikring i at en resolusjon forfattet av Sikkerhetsrådet gir en større garanti for humanitær behandling.
Selv om den norske tradisjonen for å følge FN i dets vedtak har sine gode intensjoner, gir ikke dette en blankofullmakt. Vi kan ei heller akseptere uten videre at norsk spesialkompetanse og teknologisk utstyr er ensbetydende med militær deltakelse. Lista må ligge høyere enn som så. Det holder ikke med en telefon posisjonerte politikere i mellom, som angivelige er enige i utgangspunktet. Hvis Norge skal delta i krig må dette diskuteres i et fullsatt Storting. Når ett av alternativene på bordet er bruk av militære virkemidler, må ethvert annet alternativ være utprøvd.
Fraværet av debatt om ekstensiv bruk av våpenmakt er alvorlig. Dette gjelder både blant folkevalgte og blant velgere. Når det ikke eksisterer opposisjon på Stortinget i freds- og sikkerhetspolitiske spørsmål, blir det nær sagt umulig for et haltende norsk sivilsamfunn å forme noen opinion uten sakspolitisk støtte fra partiene. Denne situasjonen forverres ytterligere når regjeringen fratar Stortinget makt til å diskutere dette i egne fora.
Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget og altfor få kritiske perspektiver kom til syne i regjeringens vurdering. En slik behandling er under enhver kritikk. Dersom man lar den hastige og grunne beslutningsprosessen som fant sted før bombene falt over Libya gå upåaktet hen, risikerer vi at dette danner presedens for kommende internasjonale operasjoner. Det er på bakgrunn av dette at vi krever å få nedsatt en uavhengig granskning av prosedyrene knyttet til behandlingen av den norske krigsdeltakelsen i Libya. Dersom man unngår å ta et grundig oppgjør med hvilke motiv, prioriteringer og målsettinger som har ligget til grunn for at Norge har deltatt i krig, og i tilfellet Libya med intensive bombebidrag, vil vi uten tvil få et hulere demokrati. Et slikt demokratisk underskudd er ikke Norge verdig.
Les brevet som ble sendt til utenriks- og forsvarskomiteen, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 20.03.13 HER.