Donald Trump erklærte nylig at USA akter å trekke seg fra den såkalte INF-avtalen fra 1987, og debatten om atomvåpen og faren for atomkrig er igjen aktuell. Mer enn på lenge trenger vi en folkelig bevegelse som taler atomvåpenstatene midt imot.
Av: Ivar Espås Vangen, Norges Fredsråd
I 1987 kunngjorde Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov signeringen av «Intermediate Range-Nuclear Forces Treaty» (INF) – den eneste nedrustningsavtalen som gjorde slutt på en hel gren av atomvåpen. De neste årene så verden en enorm reduksjon i totale antall atomvåpen. Den berømte «dommedagsklokken» ble skrudd flere minutter tilbake. Atomtrusselen forsvant ut av folks bevissthet.
I løpet av 1990-tallet ble NATO utvidet opp mot russernes vestgrense, i strid med forsikringer som ble gitt til Gorbatsjov etter murens fall. Det toppet seg da USA under Bush i 2002 ensidig trakk seg fra ABM-avtalen fra 1972. Denne avtalen la begrensninger på antall anti-rakettsystemer landene fikk utplassere. Tanken var enkel: såkalte «rakettskjold», missilbatterier ment å skyte ned innkommende missiler, ville forrykke den kjernefysiske balansen og bringe ustabilitet. Richard Nixon sa det tydelig: den som bærer skjold, vil være tilbøyelig til å benytte sverdet.
Selve grunnlaget for nedrustningsystemet supermaktene stablet på plass var revet bort, og USA har i dag missilbatterier plassert i både Romania og Tyrkia. De siste årene har russerne også lagt mye ressurser i å omgå USAs missilbatterier med ny missilteknologi. Dette i tillegg til å ha foretatt en omfattende modernisering av militære kapasiteter, hvor de i likhet med amerikanerne er godt i gang med å utvikle nye atomvåpen. Dette fører til ny usikkerhet, og flere mottiltak fra USA.
Faren for atomkrig er større enn på mange år. Amerikanerne mener russerne, gjennom sin utvikling av mer moderne langtrekkende missiler, bryter avtalen. Russerne viser på sin side blant annet til at missilbatteriene kan brukes til å avfyre mellomdistanseraketter. Det er ord mot ord.
I januar skrudde atomforskerne «dommedagsklokken» til to minutter på midnatt – det mest alvorlige siden hydrogenbomben ble prøvesprengt i 1953. I en ny rapport fra Statens strålevern vurderes faren for bruk av atomvåpen i våre nærområder som økt. Det er en farlig tid å rote med det som fortsatt finnes av mekanismer som begrenser opprusting og potensielle atomvåpenkappløp.
Det er på tide å legge press på den norske regjeringen, som bør gå sammen med andre europeiske land for å få partene til å fremforhandle en ny ABM-avtale. Uten dette vil andre gode tiltak kunne falle i fisk. Vi bør også kreve at INF-avtalen opprettholdes, og at stormaktene igjen tillater internasjonale observatører som kan forsikre at partene overholder sine forpliktelser. Dette er den eneste veien ut av atomvåpenstatenes hasardspill med vår fremtid.