Mandag 12. mai inviterte Norges Fredsråd til faglunsj med Sverre Jervell på Fredshuset. Jervell var en av hovedforfatterne bak Thorvald Stoltenbergs rapport ”Nordic Cooperation on Foreign and Security Policy” som ble publisert i 2009. I går snakket han om nordisk forsvarssamarbeid og rapportens aktualitet i dag.
Analysen bak Stoltenberg-rapporten
Bakgrunnen for Stoltenberg-rapporten var en grundig analyse som i hovedsak omfattet tre poenger:
1) Det nordiske hovedpoeng: De nordiske landene skal i de kommende tiår definere sin plass i Europa mellom Russland i øst og Tyskland i sør. Landene i Norden må stå sammen og ta mer ansvar for egen sikkerhet. Hvis ikke vi definerer vår plass, vil andre gjøre det
2) Det norske poenget: Med grenser til Russland i nordområdene, med militære og økonomiske utsyn, er det nødvendig å samarbeide med russerne. Det er likevel ikke ønskelig å sitte alene i forhandlinger med Russland, da de har store interesser og forventer tilpasning. Derfor må vi trekke med de andre nordiske landene, gjerne også Tyskland.
3) Hovedtanken i rapporten: De nordiske landene må få i gang en prosess mot et nordisk samarbeid på sikkerhet og få på plass en liten politisk struktur. Ytre forhold, som utvikling i NATO og EU, og forholdet til Russland, vil føre til at vi må styrke og forstørre denne politiske strukturen.
Med denne analysen som utgangspunkt ble det utarbeidet 13 forslag i det som tilslutt resulterte i Stoltenberg-rapporten. Sverre Jervell la frem seks av disse forslagene, som i stor grad begrunnes med at de nordiske landene ikke har de økonomiske forutsetningene eller tilstrekkelig politiske makt til å utvikle moderne høyteknologisk forsvar og sikre nasjonale sikkerhetsinteresser alene .
Forslag og prosesser siden 2009
Det første forslaget var en felles nordisk FN- innsatsstyrke (1) med sivile og militære komponenter, som også kunne brukes i NATO og EU-sammenheng. Forslaget fikk stor oppmerksomhet da rapporten kom, men fokuset endret seg i norsk opinion. Norges Fredsråd mener at dette blant annet skyldes en norsk utenriks- og forsvarspolitikk preget av atlanterhavsentusiaster. Nordens nasjonale sikkerhetsinteresser har måtte vike i det offentlige rom for å ivareta relasjonen til USA, amerikanernes stormaktsinteresser og føringer i NATO og EU.
Stoltenberg-rapporten la også frem forslaget om felles nordiske ambassader (10). Så langt har de nordiske landene en felles ambassadebygning i Berlin, og ser på mulighetene om å samarbeide om å bygge opp ambassader i Burma.
I april 2011 undertegnet de nordiske landene en felles nordisk solidaritetserklæring (11) i Helsingfors, hvor de sier noe om hvorledes de vil reagere dersom de angripes eller utsettes for ytre press. I denne prosessen var det særlig Norge og Danmark, med begrunnelse i NATO og Art 5, som satte seg på bakbena. I etterkant har svenskene kommet med forslag om å strekke erklæringen lengre og det arbeides nå for å gi erklæringen konkret innhold innen blant anet luftovervåkning, cyber forsvar, havovervåkning. En sikret linje mellom kommandosentralene i de nordiske landene er nå på plass innen cyber forsvar.
I 2006 forlot amerikanerne Island, med avtale om at NATO-fly jevnlig skulle fly over landet. Stoltenberg-rapporten la fram forslaget om en felles nordisk luftovervåkning over Island (2). I Februar 2014 ble den første felles luftovervåkning over Island gjennomført- et operativt samarbeid mellom de nordiske landene. Dette kan være starten på et nordisk luftovervåkningssamarbeid. En bekymring er at luftovervåkning iover Island i stor grad vil skje med føringer fra NATO og USA, og ikke på de nordiske landenes egne premisser.
Stoltenberg-rapporten la videre fram forslag om samarbeid om havovervåkning (3), et for Østersjøen og et for nordlige Atlanterhavet, og en nordisk maritim innsats (4) der kystvakten patruljere sammen. De nordiske landene har foreløpig ikke kommet til dette, men Norge håper blant annet å koble de andre nordiske landene på overvåkningssystemet Barents Watch. Behovet for samarbeid på dette området er viktig, da havområdene er store og overvåkning skal dekke en rekke politiske områder i Nord, fra forurensning, ulovlig aktivitet og klimaendringer, til handelsruter, energiforsyning og ressursforvaltning. En rekke forhold i Nordområdene er også potensielle kilder til konflikt, og behovet for løsninger på disse konfliktene, basert på nordisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er avgjørende.