I 2007 utplasserte Den afrikanske union en fredsbevarende styrke, AMISOM, til Somalia for å skape sikkerhet og gi tilgang til humanitær hjelp. I en ny rapport hevder blant annet Human Rights Watch (HRW) at soldatene som skal beskytte og yte bistand til sivile selv begår seksuelle overgrep.
Av: Valentina Soto
Mandatet til AMISOM kom fra FNs Sikkerhetsråd etter tiår med konflikt og hungersnød. Det er nær 1,1 millioner internt fordrevne i Somalia og hele 3,3 millioner somaliere som er avhengige av nødhjelp. Det er dermed sårt trengt humanitær hjelp som må sikres til sivilbefolkningen.
I flere rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch (HRW) og Amnesty International (AI) kommer det frem at soldatene som skal beskytte og yte bistand til de fordrevne selv begår seksuelle overgrep. At selv de som er ment for å beskytte sivilbefolkningen begår overtramp på sitt groveste, vitner om hvor alvorlig situasjonen er.
Representanter fra AMISOM selv har benektet overgrepene. Offisielle kilder fra FN har uttrykt vanskeligheten med å oppdage overgripere ettersom sivile, statlige styrker, politi og militære bor på samme områder. Voldsofre må dermed omgås sine overgripere i flyktningleirene.
Overgrepene påvirker især kvinner og barn som allerede befinner seg i en svært sårbar situasjon. Som internt fordrevne har de mistet mekanismene for tradisjonell beskyttelse i form av familie og klaner, de mangler bosted og levebrød – samtidig som at en kultur for straffefrihet mot overgrep forårsaker mer frykt og flere overgrep.
I rapportene fra HRW og Amnesty International fremgår det at styrkene utnytter folks behov for penger, varer og tjenester, og krever seksuelle tjenester for at de skal få tilgang til dette. I tillegg kommer det frem at dette er systematiske overgrep som er kjent blant styrkene.
Mangelen på anmeldelser og oversikt over antallet overgrep har mange årsaker. Frykt for å bli stigmatisert, represalier fra overgripernes side, manglende tillit til autoriteter – deres vilje og evne til å løse saker, samt tillit til uformelle juridiske systemer hindrer ofre fra å oppsøke hjelp. Samtidig har ofre svært begrenset tilgang til helsetjenester, psykososial støtte og rettshjelp. Dette fører igjen til at hele støtteapparatet feiler ettersom ofrene kun har noe å tape på å anmelde overgriperne.
Dersom man skal få bukt med overgrepene er man nødt til å styrke det juridiske systemet og jobbe for økt åpenhet for å få straffeforfulgt overgriperne. Dette er især viktig blant internasjonale styrker som mister all troverdighet og det gir katastrofale følger for sårt tiltrengt humanitær hjelp.
For å forstå seksualisert vold er det samtidig viktig å huske på at dette ikke foregår i et vakuum. Overgrepene vitner om en sterkere part som utnytter og begriper seg på en part som befinner seg i en prekær situasjon. Som del av en langsiktig utviklingsstrategi for å hindre slike overgrep er det derfor elementært at kontinuerlig arbeid med likestilling og å styrke kvinners plass og deltakelse i samfunnet finner sted. At fredsstyrker og diverse humanitært personell får opplæring i kjønnsaspektet ved sitt arbeid er derfor også viktig.
31.oktober 2000 ble FNs SR 1325 vedtatt om kvinner, fred og sikkerhet. 14 år senere har vi dessverre fremdeles en veldig lang vei å gå. Ikke minst er arbeid for fred essensielt da de første som merker de grove konsekvensene av krigføring har tendens til å være kvinner og barn.
Det er landene som bidrar med tropper til AMISOM som primært er ansvarlige for å straffeforfølge egne soldater, men ifølge menneskerettighetsorganisasjoner blir det satt av for lite nødvendige ressurser til arbeidet. Land som Norge som deltar sterkt i gjenoppbyggingen av Somalia må derfor støtte mer opp om dette arbeidet.
Kilde: Bistandsaktuelt, Human Rights Watch