Jakten startet dagen etter at flyet til Hutu-president Júvenal Habyarimana ble skutt ned. Det var politiske uroligheter i forkant, våpen ble fraktet inn i landet. Benedicte Giæver fra Røde Kors forteller. Hun var selv i Rwanda i forkant av folkemordet. 20 år etter spør hun, som mange andre – hvordan kunne dette skje? 800 000 døde i løpet av 100 dager.
Det som skjedde i Rwanda våren 1994 gikk over ti-år, kanskje hundre år tilbake i tid. De belgiske kolonimaktene kategoriserte folkegrupper basert på mål av hodeskalle, hudfarge og nesebredde. Tutsiene fikk spesielle rettigheter, de skulle representere den utdannede elite. Hutuene, de underpriviligerte, gjorde opprør allerede i 1959 og fra 1960-1994 hadde Rwanda en Hutu-regjering. – Folkemordet skjedde ikke over natten, presiserer Randi Solhjell fra NUPI. Politisk partier og folkegrupper hadde lenge kjempet mot hverandre. Mange av de som begikk mord klarte å komme seg ut av landet ved å utgi seg for å være tutsi-flykninger. Dagens opprørsgruppene i Øst-Kongo er en mye mer kompleks gruppe, de ønsker ikke et nytt folkemord, men utgjør allikevel en trussel for Rwanda i dag, uttaler Solhjell.
Karoline Frogner har laget dokumentaren The Widow of Duhozanye om enkesamfunnet i Rwanda for at vi ikke skal glemme. – Folkemord er så grusomt at man ikke ønsker å ta innover seg hva det er – dehumanisering. Hun trekker paralleller til vår egen historie. Vi ratifiserte folkemordskonvensjonen i 1948, men den ble ikke en del av norsk lov før 2008. Å kunne dømme noen for folkemord her i Norge burde være en selvfølge for å vise avsky for slik praksis.
FN feilet i Rwanda
Det ble flere ganger søkt om utvidet mandat for FN, det hele endte med at FN-soldater trakk seg ut. Verdenssamfunnet ’lot’ folkemordet skje. I dag representerer Rwanda en historie verdenssamfunnet aldri vil glemme. Rwanda er vår kollektive dårlige samvittighet, i dag har vi fått ”Responsibility to Protect’ også kjent som R2P, som gir mandat til militær intervensjon hvis en stat ikke kan beskytte sine egne borgere og det er fare for folkemord. Det var med dette mandatet man gikk inn i Libya. Et eksempel på at FN har fått mer robuste mandater i etterkant – men dette beskytter ikke nødvendigvis sivile på best mulig måte, uttaler Solhjell.
Ingen konflikt er lik
Det er stor enighet om at det var behov for et FN med en sterk militær tilstedeværelse i Rwanda. Allikevel, troen på militær tilstedeværelse fra FN kan føre til feil fokus, det kan forsterke et FN som heller vil operere reaktivt i stedet for preventivt. Man må jobbe i forkant for å forhindre ekstreme hendelser. Rwanda er en unik og sjelden hendelse med et land delt opp i to folkegrupper der den ene ønsker å ta livet av den andre – Øst-Kongo representerer en helt annen situasjon, uttaler Afrika-ekspert, Solhjell.
Benedicte Giæver kunne ikke forutse hva som ville skje på tross av at hun hadde tilbrakt flere år i landet i forkant. Et handlekraftig FN og et samlet internasjonalt samfunn er en ekstremt viktig faktor for å kunne skape en fredeligere verden, men FN og sikkerhetsrådet er også offer for stormaktspolitikk. R2P, som skal forhindre et nytt Rwanda, er også et verktøy i dette spillet.
Verdenssamfunnet må aldri glemme hva som startet 7.april 1994 i Rwanda. Samtidig må vi ikke tillate at en ’kollektiv dårlig samvittighet’ blir misbrukt i et politisk maktspill.
Teksten er skrevet i sammenheng med Flykninghjelpens arrangement: “Rwanda – 20 år etter folkemordet” på Litteraturhuset 07.04.2014
Skrevet av Elise Luhr Dietrchson