Som en del av den norske delegasjonen til FNs generalforsamling, fordeles observatørposter til sivilsamfunnsorganisasjoner hvert år. Her forvalter Norges Fredsråd en av disse postene på vegne av Fredsrådet og våre medlemsorgansisasjoner. I år reiste vår egen informasjonsrådgiver Oda Andersen Nyborg for å følge 1. komité for nedrustning og internasjonal sikkerhet. Her er hennes reisebrev.
Det innebærer en ærefrykt å skulle følge den 74. generalforsamlingen og FNs 1. komité. Dette er komiteen som behandler innstillinger og resolusjoner relatert til nedrustningsavtaler og bruk og regulering av alle type våpen, før det så sendes videre til generalforsamlingen. Ingen land i generalforsamlingen har vetorett, og majoriteten kan vedta enhver resolusjon. Det var generalforsamlingen som blant annet vedtok FNs atomvåpenforbud, som startet som en resolusjon i komiteen.
FNs 1. komité gir hvert år en god pekepinn på landskapet for internasjonal nedrustning, og i år har komiteen snublet fra start. Flere delegater fra Iran og Russland har fått forsinket eller avvist sine visumsøknader, og det skal ha vært flere permanente delegater som har fått begrenset sin bevegelsesfrihet. Arbeidsprogrammet ble derfor ikke stemt over, etter protester fra Iran og Russland, og komiteen gikk rett til generaldebatten med innlegg fra hvert land og institusjon med taletid. Politikk har således kraftig grepet inn i et av de viktigste organene vi har for internasjonal nedrustning.
Historietime (fun fact?): Generalforsamlingen ble flyttet til Geneve i 1988, da den palestinske lederen Yasir Arafat ble nektet innreise til USA.
Komiteen er tydelig også preget av det generelt dårlige klimaet for internasjonal politikk og samarbeid. I tillegg til frafall av flere viktige nedrustningsavtaler de siste årene, var oppstarten til komiteen i kjølevannet av en rekke wargames der flere av verdens mektigste stater testet sine atomvåpensystemer. Komiteens fokus var også på tilsynskonferansen til Ikkespredningsavtalen (NPT) til neste år, og New Start-avtalens utløp i 2021.
Norges primærfokus i komiteen i år er deres arbeid med en ny metode for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning, arbeid det ble signalisert var relativt upåvirket av den ellers dårlige stemningen i komiteen. Norges formannskap i Haag-kodeksen og i ECOSOC trekkes også frem, i tillegg til Norges kandidatur til sikkerhetsrådet for perioden 2021-2022.
Selv etter å ha overvært deler av generaldebatten, har Women’s International League for Peace and Freedom sin nedrustningsavdeling Reaching Critical Will vært essensiell for analyser av innleggene. For å trekke fram to spesielt sterke innlegg:
Samoa fokuserte på konsekvensene av atomprøvesprengning
But coming from a region where the emotional scars of terror and mistrust from real-life experiences of nuclear testing remains up to this day, our shared perspective has made us strong advocates for total disarmament.
Irland, en av Norges konkurrenter til sikkerhetsrådet, var også krystallklare i sitt innlegg
Weapons of mass destruction have no place anywhere in our world. The presence of these weapons offers nothing to international peace and security and the risk that non-state actors acquire weapons of mass destruction adds a further dangerous dimension.
Det ble også kommunisert både internt og eksternt at Irland er i sluttfasen for ratifisering av FNs atomvåpenforbud (wuhu!).
Dette var mildt sagt en spesiell tid å oppleve generalforsamlingen for første gang. FN vedtok en rekke sparetiltak som en konsekvens av at bare 70 % av de årlige bidragene fra FNs medlemsland har blitt betalt inn. Folk i gangene var veldig opptatt av utviklingen i Syria, såklart. Ellers var vi var flere som trodde det skulle være gøy å være nordmenn i FN fredagen fredsprisen ble delt ut, men det ble, til ettertanke, observert lite fokus på prisen der vi befant oss.
Det er bare å krysse fingrene for komiteens videre arbeid. FN-systemet er skjørt, men er det noe mitt besøk har vist meg er det at det er mange land som jobber utrettelig for et sterkt FN, for nedrustning og for fred. Det er tydelig at disse landene også ønsker å ansvarliggjøre tradisjonelt mektigere lands overtramp og ansvarsfraskrivelser. Og det heier vi så klart på.