Lisa Ling og Cian Westmoreland er to tidligere militært ansatte amerikanere som hver på sin kant bestemte seg for å snakke åpent ut om det de mente var ulovligheter og maktmisbruk i militæret. Ling, som jobbet 20 år i sektoren, er en av varslerne som har hovedrollen i “National Bird”, en prisbelønt dokumentar om veteraner som bestemmer seg for å snakke åpent om de problematiske sidene av droner brukt til militært bruk. Westmoreland er en dekorert veteran fra Afghanistankrigen og som i etterkant ble overbevist om at USAs handlinger er i strid med Geneve-konvensjonen med utstrakte tap av sivile liv.
Sammen reiser Ling og Westmoreland rundt i verden og driver informasjonsarbeid om overvåkning og dronekrig, og konsekvensene som nye teknologiske muligheter har for uthulingen av helt sentrale humanitære prinsipper i krigføring. De var i Norge forrige uke for en visning av “National Bird” og vi fikk tatt en prat med dem i den forbindelse.
Når dere reiser rundt, er det vanskelig å få folk til å bry seg om disse problemstillingene?
Lisa Ling: Mange folk er opptatt med sitt, og har begrenset tid til å sette seg inn i sånne ting. Men de som har det, er veldig mottagelige. Det er åpenbare logiske svikter her – folk snakker for eksempel om flyktningestrømmene, om hvor vanskelig det er å skille ut de som kan representere en trussel mot sikkerheten vår. Vel, vi bruker de samme mekanismene til å peke ut hvem man skal angripe med droner. Det ene kan ikke være presist mens det andre er usikkert.
Cian Westmoreland: Selv om folk ikke nødvendigvis er enige i kritikken fra venstresiden mot krigføringen, ser de disse poengene. Og dokumentaren “National Bird” intervjuer folk på bakken, på en måte som behandler dem som likemenn. Den typiske intervjuen fra krigssoner gjør ikke det, den fremstiller folk ovenfra og ned, som sinte masser. Jeg syns det er blitt gjort et kjempearbeid her med å vise andre sider, hvordan dette berører vanlige folks liv.
Ling: Den fanger menneskeligheten på begge sider, noe som savner i mange diskusjoner om bruken av militære droner. Den viser at mennesker har flere likheter enn forskjeller.
Westmoreland: Stort sett har all dekning av Afghanistan skjedd fra et militært perspektiv. Vi ser ikke på kulturen, på dagliglivet, og det er viktig om vi ønsker å oppnå fred. Nå er ikke jeg nødvendigvis sikker på at det er det overhengende målet.
Hva mener du?
Westmoreland: Da jeg kom ut av militæret, kunne jeg få jobb en rekke steder, kun på grunn av sikkerhetsklareringen min. Og jeg sluttet så fort jeg kunne i militæret, jeg hadde ikke en høy grad. Når du tenker på menneskene som har gjort dette til karrierer, kan de få svært lukrative stillinger når de er ferdige. De blir rådgivere for politikere, de kan jobbe i teknologifirmaer, som lobbyister eller for Pentagon. Det kalles gjerne det militærindustrielle komplekset, men det ordet har én side av debatten fått eierskap til og det må forklares – det det er snakk om, er en interessekonflikt. Vi har gjort det å tjenestegjøre i militæret til noe man kan gjøre stor profitt på. Men vi er ikke villige til å se perspektivet på den andre siden heller. Når vi bomber hus eller kjøretøy, og det er sivile inni, vil folk se etter en måte å reagere på, enten det dreier seg om motangrep eller med loven i hånd. Og akkurat nå er det svært få steder man kan få gjort noe via lovverket.
Ling: Det finnes rett og slett svært mange insentiver for folk til å jobbe med organisasjoner som Taliban og lignende. Og vi forstår ikke hva som er forskjellen på droner og andre flyangrep. Det vi misser, er at droner blir hengende over store tidsperioder. Du har folk på bakken som ikke vet om det kommer et angrep – og de har ingen steder å gjemme seg. Det finnes folk som ikke tør å gå ut av huset sitt på en skyfri dag. Flyangrep kan du høre – og de tar også slutt. Og selv i fattige samfunn kan du forsøke å beskytte deg. Men når du snakker om en drone, vet du ikke når det vil skje. Blant annet derfor er droner den gale måten å drive krigføring på.
Folk kan kanskje assosiere droner med en veldig presis, teknologidrevet krigføring hvor man på mange måter har fjernet det menneskelige feilbarlige elementet. Hvordan jobber man seg rundt den oppfatningen?
Ling: Det er sant at våpenene er presise, men om vi ikke en gang kan sile ut trusler på grensen til vårt eget land, hvordan skal vi være i stand til å identifisere mål i disse landene? Begge deler kan ikke være sant på en gang.
Westmoreland: Du kan ha noe som er presist, og så har du ulike måter å definere mål på. Når man snakker om såkalte Signature Strikes, baserer du utvelgelsen av mål på metadata fra mobiltelefonovervåkning, nøkkelord som blir brukt i samtaler i visse områder, og så videre, for å identifisere mistenkelige atferdsmønstre. Krigen utkjempes, som alle kriger gjør, i et tredimensjonalt miljø, men folk sitter foran skjermer og tar beslutninger. Det er et problem – man tror kanskje man vet hva som skjer på bakkenivå, men du ser fremdeles bare på en skjerm.
Hva er følgene av det?
Westmoreland: Du kjenner ikke alle mulighetene, hvordan man kan jobbe med folk på bakkenivå – hvordan de har fattet beslutningene sine. Det er i et krigsområde, folk inngår avtaler de ikke ville gjort ellers. Allikevel ser vi det hele i svart hvitt. Det er også bygget inn insentiver for å foreta mange angrep – et høyt antall operasjoner fører, til syvende og sist, til forfremmelser. Rapportprosessen er ikke nøyaktig heller – mange av disse stedene er det umulig å ha bakkemannskap som rykker inn og kontrollerer hvor mange som er blitt drept.
Hvordan ser dere på muligheten for å få til et forbud?
Ling: Jeg håper det er mulig. Hvis du skal bruke et våpen, må du vite akkurat hva som foregår. Vi er nødt til å slutte å hvitvaske diskusjonene vi har om overvåkning, om krig, og om hvordan vi tar beslutningene våre i disse situasjonene. Det gjør også at kriger varer lengre – bruken av militære droner gjør at tålmodigheten vår med krigshandlinger er høyere enn om det hadde vært snakk om bakkestyrker til denne bruken. Men vi tror at det skal være mulig å få til et forbud mot militær bruk av droner.