Tirsdag 12. juni arrangerte Norges Fredsråd faglunsj på Fredshuset der Christiane Seehausen fra Nansen Fredssenter fortalte om noen av hennes erfaringer fra dialog- og diasporarbeid i Norge.
Nansen Fredssenter har lenge jobbet med dialog i relasjon til diasporaer, blant annet i forbindelse med mangfoldsarbeid i norske kommuner. Seehausen definerte diasporaer som en gruppe mennesker som på frivillig eller tvunget grunnlag har forlatt sitt hjemland, men som opprettholder en unik interesse og engasjement for hjemlandet på sine nye bosted.
– Vi ser ofte at forskjellige konfliktgrunnlag manifesterer seg også her i Norge, ved at mennesker som har vært i konflikt tar med seg motsetningene hit og at konflikten dermed blir like velgående i Norge, selv om man ikke lenger er i opprinnelseslandene. Derfor er det ekstra viktig å bringe mennesker sammen og anvende dialog som metode for å skape fredelige relasjoner og økt forståelse. Dessuten ser vi at det gjerne er slik at konflikten som pleies her, kan ha positive ringvirkninger på konflikten i hjemlandet.
Dialogens fremste mål er å skape forståelse og dermed danne et solid grunnlag og potensiale for å skape endring. – Selv om ordet dialog ofte omtales som svevende, er det på ingen måter det, sier Seehausen. Det handler om hvordan man kan leve sammen på tross av uenighet og hvordan man gjennom dialog kan sikre fredelig samvær selv om man har ulike oppfatninger og opplevelser av virkeligheten. Det er et naturlig instinkt i mennesket og trekkes mot det vi allerede kjenner og det vi anser som et likesinnet fellesskap. Selv om det kan oppleves som krevende og slitsomt å skulle forholde seg til meninger og oppfatninger man ikke er enige i, må vi gjøre vårt ytterste for å overprøve våre egne antakelser og skape en dialog der alle får en stemme og alle føler de blir hørt. Det er da vi kan skape likeverd. Det er dette vi må jobbe for.
Det norske er-likhetstegnet mellom likhet og likeverd.
– Det er en tendens i det norske samfunnet at mangfoldsarbeid består av diverse tiltak, der tiltakene i stor grad omhandler det å skulle bli lik noe eller noen, til tross for at dette ”noe eller noen” – paradoksalt nok – ofte er uspesifisert, sier Seehausen. Hennes oppfatning er at mennesker som kommer til Norge ofte utsettes for tiltak, istedenfor likeverdige møter. – Man setter et er-likhetstegn mellom likhet og likeverd. Men dette er ikke det samme! Utfordringene som manfoldighetsarbeid genererer, må håndteres og bearbeides på et grunnlag der erkjennelsen av likeverd er et hovedmål.
Erkjenne stigmatiseringen.
Mangfoldsarbeid i Norge vil være lite fruktbart hvis ikke stigmatiseringen som eksisterer i samfunnet erkjennes. – Stigmatisering må settes fokus på, ikke ved å påta seg en dominerende rolle der man gjennom tiltakssamfunnet kan gi menneskene i diasporaen en offer-rolle og dermed implisitt fortsetter stigmatiseringen. Istedenfor må man ha vissheten om at stigma eksisterer som et bakteppe i arbeidet man gjør. En slik anerkjennelse vil skape et bedre grunnlag for tillit og selv om tillitsbygging er en lang prosess og krever mye tålmodighet, vil dette på lenger sikt danne sterkere bærebjelker for vellykket og fredelig dialog.