Intervju med John Gunnar Mæland
Tekst og foto: Johanne Hoffart
Organisasjon:
Norske Leger mot Atomvåpen (NLA)
Grunnlagt:
1982
Antall medlemmer:
ca. 800
Leder:
John Gunnar Mæland
Hvordan er Norske Leger mot Atomvåpen (NLA) bygd opp?
– Vi er en del av den internasjonale organisasjonen IPPNW (International Physicians for the Prevention of Nuclear War). Norske Leger mot Atomvåpen har et styre bestående av seks medlemmer fra ulike geografiske områder i Norge. Vi har møter over internett en gang i måneden. I tillegg har vi et landsmøte for alle medlemmer hvert år. Alle er organisert på frivillig basis, men vi har en deltidsansatt organisasjonssekretær.
– For tre år siden ble kampanjen ICAN etablert i Norge, og denne er formelt sett underlagt oss. Ican har to faste ansatte, og vi inngår i en styringsgruppe som tar avgjørelser i forhold til ICAN.
Hvem er NLAs viktigste støttespillere, og hvordan er dere finansiert?
– Vi samarbeider med flere aktører. Særlig viktige er Nei til Atomvåpen og den norske Pugwash-komité. Vi tre samarbeider en del om lobbyvirksomhet, og vi er også de som står bak opprettelsen av ICAN i Norge.
– Vi finansieres av medlemskontingenter og støtte fra UD. Vi har mottatt støtte fra UD hvert år, og vi sliter ikke med å få ting til å gå rundt da vi ikke har så mange utgifter.
I hvilken historisk kontekst ble NLA dannet?
– Opprettelsen skjedde i en tid da den kalde krigen var på sitt verste. Reagan regjerte i USA, og “de gamle menn” i Sovjet. De hadde lenge drevet massiv våpenopprustning, og det nye på begynnelsen av 80-tallet var at begge stormaktene hadde utplassert kort- og langdistanseraketter med atomvåpen på europeisk jord. Disse kunne i utgangspunktet avfyres på sekunder – det var en kruttønne som lett kunne ha eskalert og kommet helt ut av kontroll. Den europeiske befolkningen mobiliserte massivt, og titusenvis gikk ut i gatene og protesterte.
– På tross av jernteppet hadde leger fra USA og Russland opprettholdt den profesjonelle kontakten. Sammen dannet de IPPNW, og med utgangspunkt i denne ble det dannet nasjonale organisasjoner. I løpet av 80-tallet kom vi fort opp i over 2000 medlemmer. Mobiliseringen var kraftig, og i 1985 fikk IPPNW Nobels Fredspris. Da hadde bevegelsen bidratt til at opprustningsbølgen snudde i Sovjet, og Gorbatsjov som tiltrådte i 1984 har uttalt at han lot seg overbevise av bevegelsen.
Hvilken type fredsarbeid anser dere som viktigst i dag? På hvilken arena?
– Vi driver opplysningsarbeid gjennom nettsidene våre, kampanjer, avisinnlegg og lignende. I tillegg jobber vi aktivt opp mot politikere, og bruker Ican som redskap for det. Det er viktig for oss å være påvirkningsagenter, og gjennom Ican fører vi en aktiv dialog med det politiske miljøet i Norge. Vi legger press på regjeringen som har lovet å jobbe med atomvåpenproblematikk i Soria Moria-erklæringen, og vi er spente på å gjøre det også med en ny regjering.
– I mars 2013 deltok vi på en større konferanse som UD arrangerte. De har gått i bresjen for å fronte de humanitære konsekvensene av atomvåpen, noe vi synes er veldig bra. Prosessene som førte fram til landminekonvensjonen og klasevåpenkonvensjonen begynte på lignende vis ved at stater og organisasjoner gikk sammen og pekte på inhumane og folkerettsstridige aspekter ved en gitt type våpenbruk. Vi håper å se en lignende prosess i forhold til atomvåpen.
Hva ønsker NLA å oppnå på lang, og på kort sikt?
– På lang sikt ønsker vi å fjerne alle atomvåpen. På et tidspunkt var det over 70 000 atomvåpen i verden, og det er fortsatt rundt 20 000 igjen. En fullstendig fjerning av alle atomvåpen er vår og ICANs hovedmålsetning.
– På kort sikt ønsker vi at den norske regjeringen tar initiativ til nedrustning av atomvåpen. Her har vi oppnådd ganske mye allerede, men på den internasjonale arena gjenstår det mye.
– Vi vil opprettholde og styrke Ican i tiden framover, så det er viktig med fortsatt støtte. I tillegg til Ican har vi noen andre prosjekter gående nå: Nuclear Weapons Inheritance project, samt det vi kaller “dialogmøter”. Førstnevnte drives av studenter, og de oppretter kontakt med andre studentgrupper i ulike land for å kunne opprettholde og styrke framtidig transnasjonal aktivisme. De arrangerer for det meste demonstrasjoner, holder markeringer og lignende. Dialogmøtene våre går ut på at vi har møter med politikere i atomvåpenstater og potensielle atomvåpenstater. Vi har holdt dialogmøter i Iran og Nord-Korea, for å nevne noen. Vi opplever forøvrig at det er vanskelig å oppnå dialog med supermaktene, og i USA har atomvåpendebatten lite “vind i seilene”.
Hvem er det NLA ønsker å påvirke?
– Medlemsmålgruppen vår er leger og helsepersonell, men vi ønsker å nå bredt ut både i den gjengse befolkningen og hos politikerne. Vi jobber med dette gjennom de nevnte kampanjene og prosjektene våre, men vi opplever at det er vanskelig å slippe til i media. Det vi driver med er ikke spennende nok for journalistene, og hverken på konferansen i mars eller når vi lanserte en kjempeinteressant rapport om sammenhengen mellom atomvåpen og miljøkonsekvenser, fattet media noe særlig interesse.
Hvorfor bør man engasjere seg i NLA?
– For meg er det viktigst at man engasjerer seg i noe. Det som gjorde at jeg valgte NLA var at jeg var redd. Jeg var nybakt pappa, og fikk ikke sove om natta fordi jeg fryktet for mine barns framtid. For meg engasjementet et utløp for denne frykten.
– Jeg tror de to viktigste utfordringene verden står overfor i dag er klimakrisen og atomvåpenproblematikken. Selv om disse er like viktige, er atomsaken veldig mye enklere å løse – alt vi trenger er faktisk et par underskrifter fra verdens ledere. Dette er en quick fix. I utgangspunktet kan vi bestemme oss for å forby atomvåpen i morgen. Flere som var med på å utvikle atombomben har i ettertid angret seg, og ønsket “ånden tilbake i flasken”. Et forbud kan få ånden tilbake i flasken.
Hva er fred for deg?
– Fred er når man klarer å løse konflikter uten å true hverandre – uten å bruke makt og våpen for å argumentere. Uenighet må vi klare å leve med, men løsningene kan ikke være primitive. Jeg vil sitere Albert Schweitzer, som sa man burde ha “ærefrykt for livet”. Vi må ta utgangspunkt i at livet er ukrenkelig, og at man ikke kan ta liv for å oppnå et mål.