Urfolksgrupper i Colombia er redde for å bli oversett i fredsforhandlingene mellom den colombianske regjeringen og geriljagruppen FARC.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
En delegasjon bestående av fire menn bærer et rødt og grønt flagg med stolthet. Flagget har påskriften CRIC – Consejo Regional Indígena del Cauca. Den colombianske urfolksorganisasjonen CRIC er på rundreise i Europa, og skal i løpet av ti dager besøke Norge, Tyskland, Nederland og Spania. Fredsrådet møter delegasjonen i Oslo, hvor de blant annet deltar på møter med samiske organisasjoner, studenter, og norske myndigheter.
Siden 2012 har Norge spilt en rolle som tilrettelegger for fredsforhandlinger mellom den colombianske regjeringa og FARC. Forhandlingene foregår i Havanna, Cuba, og skal ta for seg seks punkter: land- og jordreform, politisk deltakelse, avslutning av konflikten, illegal narkotikatrafikk, ofres rettigheter, samt implementasjon, verifikasjon og signering. Så langt har partene kommet til enighet på punktene land- og jordreform og politisk deltakelse.
Anerkjennelse av en konflikt
CRIC er i utgangspunktet positive til at fredsforhandlingene finner sted.
– Det at det foregår forhandlinger er en anerkjennelse av at det finnes en konflikt i Colombia. Dette ble ikke anerkjent tidligere, da opposisjonen kun ble omtalt som en væpnet gruppe uten ideologi eller politiske mål. I realiteten har vi hatt en kraftig polarisering mellom liberale og konservative krefter i Colombia siden 1950-tallet, med opphav i «La Violencia» fra 1948. FARC-geriljaen oppsto som et resultat av at liberale ble hardt presset og forfulgt av konservative krefter på 1950-tallet, forteller Eduardo Camayo, seniorrådgiver i CRIC.
Men den voldelige konflikten som har pågått i mer enn 50 år har flere parter enn regjeringa og geriljaen. Det finnes andre involverte gerilja- og paramilitære grupper, men først og fremst er det de som bor på jorda der kampene finner sted, sivil- og urbefolkningen, som lider de største tapene. Og de er ikke representert i forhandlingene.
– Mens forhandlingene pågår, pågår også en krig på bakken. De dreper lederne våre, og urfolk blir ofre for økt stigma – ikke bare fordi vi havner i kryssilden – men fordi vi blir beskyldt for å stå i ledetog med FARC, forteller Eduardo.
– Regjeringen taler ikke vår sak
Urfolkssamfunnene har prøvd å få sin stemme hørt. For omtrent halvannet år siden overrakte CRIC et dokument til presidenten Juan Manuel Santos, der de framsatte urfolkgruppenes krav til en holistisk fredsprosess som omfattet økonomiske, politiske, kulturelle og sosiale tiltak for urfolks rettigheter.
– Den eneste kanalen vi har til forhandlingsbordet med FARC er gjennom kontakt med colombianske myndigheter, da de ikke lar oss gå i forhandlinger med FARC direkte. Men slik det ser ut nå, taler ikke myndighetene vår sak i forhandlingene, sier Eduardo.
For eksempel presiserte CRIC overfor presidenten at landområdene er viktige for dem. Slik det ser ut etter forhandlingene om dette punktet, skal det opprettes områder for demobiliserte geriljamedlemmer som overlapper med anerkjente urfolksterritorier. Eduardo forteller at det skal satses mer på jordbrukskollektiver, uten at man tar et oppgjør med de største jordeierne. Han tror dette vil føre til at rike jordeiere får mer, og at urfolk står igjen som taperne.
Avtalen skaper ikke fred
Likevel støtter CRIC samtalene, da de håper på at en våpenhvile og eventuell integrasjon av FARC i det normale politiske liv kan føre til muligheter for en åpnere dialog mellom urfolksgruppene og geriljaen. Det er nettopp våpenhvilen og det politiske handlingsrommet en slik kunne medføre, som er viktig for CRIC.
– Mens forhandlingene foregår i Havanna blir folk fra begge sider drept på daglig basis. Man kan snakke om problemer som rasisme, klasse og andre historiske årsaker til ekskludering av urfolk og sivilsamfunn i Colombia, men per i dag er det den væpnede konflikten som er det største hinderet for reell deltakelse, sier Eduardo.
Han oppfordrer derfor Norge, og det internasjonale samfunnet forøvrig, til å presse på for at det innføres en våpenhvile raskt. Men like viktig for CRIC er det at Norge og det internasjonale samfunnet følger opp avtalen som partene blir enige om i Havanna, slik at den ikke forblir en pyntelig avtale på papiret. Urfolk har for eksempel en rekke rettigheter på papiret i den colombianske grunnloven av 1991, men Eduardo forteller at disse rettighetene ofte blir avskåret av mer spesifikke regelverk.
– Det er ikke i Havanna at freden skapes – en eventuell avtale legger kun til rette for at en slik prosess kan begynne. Freden må bygges etterpå, på tvers av alle sektorer, og med alle som deltakere, sier Eduardo.
28.04.2014
johanne@norgesfredsrad.no