Norge må føre an kampen mot sivil undertrykkelse — fordi vi kan.

Tidligere i sommer signerte statsminister i Kambodsja, Hun Sen, den svært omstridte LANGO (Law on Assosiation and NGO)-loven. LANGO, som gir det allerede autoritære regimet rett til å slå ned på og eventuelt oppløse organisasjoner som ikke følger deres politiske linje, føyer seg inn i rekken av nye lover og regelverk som verden rundt har begynt å innskrenke rettighetene til menneskerettighets– og andre frivillige organisasjoner. I Norge derimot mottar omtrent samtlige frivillige organisasjoner og NGOer statlige midler for å kunne krangle med og irettesette norske myndigheter. Dette inngår i en praksis som har blitt videreutviklet over mange år og som kan sies å være en av de mest unike i verden. Nettopp derfor mener vi i Norges Fredsråd at det er på høy tid at Norge tar ansvar og går foran som et foregangsland for statlig og sivilt samarbeid. Vi har satt standarden; nå må den videreføres.

En urovekkende trend

Å slå ned på organisert aktivitet som kan true en stats sittende regjering er i seg selv ikke noe nytt. Dette ser vi ofte i stater av autoritær karakter, som for eksempel Russland og Kina. Deres harde respons mot hva de anser som sivil ulydighet har vært gjenstand for kvass kritikk fra frie og vestlige regimer, deriblant Norge. I etterkant av den Arabiske Våren har vi sett en økende trend av nye lovverk ment for å forhindre sivilt opprør. Dette er en utvikling som er særlig urovekkende fordi den nå begynner å få fotfeste i (mer eller mindre) demokratiske stater i Asia. I India fikk nylig 9000 NGOer (deriblant miljøaktivistene Greenpeace) fratatt sine lisenser og ble nektet muligheten til å drive med opplysnings– og organisasjonsarbeid. I Pakistan gjorde nye NGO-lover det mulig for myndighetene å utvise organisasjonen Redd Barna og å nekte andre utenlandske organisasjoner tilgang til landet.

I dag bidrar NGOer verden rundt til å begrense og kontrollere makten til sittende regjeringer. Dette er et av de viktigste verktøyene sivilsamfunnet har for å kunne bidra til og å opprettholde en velfungerende stat fri for statlig maktmisbruk. Norges Fredsråd mener at et aktivt sivilsamfunn er avgjørende for at en stat skal kunne utvikle seg optimalt, da det bidrar til en legitimering av regjeringens makt. Samtidig mener vi at mangelen på et fritt sivilsamfunn, hvor NGOer står fritt til å kunne arbeide og opplyse slik de selv ønsker, hemmer fredspolitisk arbeid og organisering. Dette er både India og Pakistan nå klare eksempler på. Et aktivt organisasjonsliv med høy deltakelse skaper tilknytning mellom mennesker, og tillit mellom myndighetene og befolkningen. Samtidig er det en av de viktigste kanalene vi har for innflytelse og påvirkning. Et statlig styrt og begrenset sivilsamfunn er et sikkert symptom på myndigheters feilslåtte og autoritære politikk. For land som Kambodsja, India og Pakistan føyer de nylig innførte lovene seg inn i et mønster av politisk undertrykking og diskriminering av sivile rettigheter.

Norske forutsetninger og forventninger

I Norge er deltakelse i frivillige organisasjoner en viktig bærebjelke i samfunnet. Vi har lang erfaring med frivillig og stødig samarbeid mellom staten og sivile organisasjoner: til tross for få statlige føringer nyter vi godt av økonomiske midler bevilget av staten og vi kan vise til positive resultater hva gjelder sivilsamfunnets påvirkning på offentlig politikk. Våre tradisjoner for sivilsamfunnets organisasjonsliv setter oss dermed i en helt unik posisjon til å kunne formidle retningslinjer og erfaringer videre. For å kunne gjøre dette er det avgjørende at den norske regjeringen nå tar et tydelig standpunkt mot de lovverkene som både utarbeides per dags dato og de som allerede er innført. Norge har de riktige forutsetningene for å kunne føre kampen mot sivil undertrykkelse, nå forventer vi at norske politikere også viser viljen.

I år har Amnesty International lansert beskyttelse av NGOer og menneskerettighetsaktivister som ett av deres fem hovedmål, noe den norske regjeringen må støtte oppom både finansielt og politisk. Vestlige regjeringer og NGOer har organisert trening av og rådgiving til lokale organisasjoner om hvordan de best kan respondere på de nye restriksjonene. Her må Norge utnytte sin posisjon og ta ansvar for å lede an disse føringene. Et økonomisk og politisk samarbeid mellom den norske regjeringen og utvalgte organisasjoner vil egne seg godt til et slikt formål. Da det i utgangspunktet er vanskelig å gjøre noe med lover som allerede er innført, er det spesielt viktig at den norske regjeringen legger press på stater som i dag beveger seg mot eller allerede utarbeider samme type lovverk. Dette gjelder blant annet mindre stater som Sri Lanka, Malaysia og Thailand. Ved å ta et klart standpunkt i mot denne utviklingen krever det også at den norske regjeringen er villig til å ta avstand fra eventuelt samarbeid med de aktuelle statene. Regjeringen bør derfor:

Sri Lanka: Kreve at landets nye president, Maithripala Sirisena, gjør handling ut av ord og søker en forbedret relasjon til FN. Dette krever at den singalesiske regjeringen tillater og tar ansvar for et fritt sivilsamfunn hvor presse-, organiserings-, og ytringsfrihet står i fokus. Det inkluderer en umiddelbar slutt på statlig bruk av vold under fredelige demonstrasjoner og at de som er ansvarlige for denne type handlinger, stilles for retten. Den norske regjeringen bør her utnytte GSP+-avtalen som ble inngått i fjor, hvor Sri Lanka nyter godt av økt skattelette på eksportvarer til Norge. For at Norge skal bidra til en økonomisk utvikling i landet, må det samtidig kreves at de tiltakene som er konsentrert om fredsbygging og styrking av demokrati og menneskerettigheter blir nøye fulgt opp av singalesiske myndigheter.
Malaysia: Utnytte de gode diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Malaysia, samt. stille krav i de økonomiske forhandlingene. Med den sterkt økende handelen mellom Norge og Malaysia, presser nå næringsminister Monica Mæland på for en frihandelsavtale mellom Malaysia og EFTA. Et slikt samarbeid vil gagne de malaysiske eksportmarkedene godt, og det er en god mulighet for Mæland til å presse den malaysiske regjeringen i ønsket, demokratisk retning hva gjelder utviklingen av et fritt sivilsamfunn.
Thailand: Utnytte økningen av bilateral handel og oppfordre til en fortsettelse av tidligere fredspolitisk samarbeid. Grunnet politisk uro i Thailand har handelsforhandlingene med Norge stoppet noe opp. Når de senere gjenopptas vil det være viktig at den norske regjeringen tar den sivilpolitiske utviklingen i Thailand til ettertanke før eventuelle avtaler blir inngått. Den bilaterale handelen mellom Norge og Thailand har de senere år økt kraftig og det er god grunn til å tro at dette er noe begge stater ser seg godt tjent med, og det vil være en mulighet for Norge til å sette aktuelle bekymringer på agendaen.

Et klart behov

I løpet av en treårsperiode har over 60 land utarbeidet og vedtatt nye regelverk som begrenser befolkningens ytringsfrihet og hemmer aksjons– og handlingsmulighetene til organisasjoner innad i landene. I følge Amnesty International er det god grunn til å tro at denne trenden vil intensiveres innen de neste tre årene og det er et klart behov for at enkeltstater tar ansvar og slår i mot sivil undertrykkelse. Tidligere i sommer uttrykte statssekretær Bård Glad Pedersen det som et «bekymringsfullt skritt i en negativ retning» da Russland gikk til en ytterligere innstramming av det russiske sivilsamfunnet. Nå er det på høy tid at norske myndigheter gjør mer enn å bare uttrykke sin bekymring. Med de forutsetningene som er satt har Norge et større og særskilt ansvar for å gå foran og skape endringer der lokale krefter selv har blitt fratatt muligheten. Norge kan sivilpolitisk samarbeid, da har vi også et ansvar for å rettlede andre.