UDs konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen er en unik mulighet til å iverksette arbeidet for å forby dem en gang for alle. Norge står i en unik posisjon som initiativtaker til landminekonvensjonen. Nå kan vi gjøre det igjen.
Bekjempelsen av atomvåpen er en av våre aller viktigste og største utfordringer. Vi lever i en verden hvor atomvåpentrusselen stadig blir større, ettersom flere stater går til anskaffelse av kjernevåpen. Historisk sett har Norge vært en viktig bidragsyter i arbeidet for en verden fri for atomvåpen. På bakgrunn av dette arrangerer Utenriksdepartementet førstkommende uke en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen, der statsrepresentanter fra rundt 120 land møtes. Dette er en unik mulighet for norske myndigheter til å iverksette en aktiv samarbeidsplattform for en internasjonal konvensjon mot atomvåpen.
Kostnadene av atomvåpen er formidable og kan ikke anses som noe annet enn regelrett ressurssløseri. De enorme summene som brukes til vedlikehold og modernisering av kjernevåpen, kunne vært brukt til utviklingsfremmende formål som ivaretar lokal og global sikkerhet og forhindrer fremveksten av væpnede konflikter i langt større grad enn hva dagens opprustningsspiral bidrar til. Sikkerhet er ikke lenger ensbetydende med nasjonal territorial integritet. I økende grad anses utvikling og sikkerhet for å være to sider av samme sak, der konseptet om ”menneskelig sikkerhet” er det nye moteordet som igjen legger føringer for hvordan verdenssamfunnet best skal sikre bærekraftig utvikling. Paradokset vokser ytterligere når aktørene som promoterer slike strategier, samtidig preserverer den største trusselen mot reell menneskelig sikkerhet som eksisterer i dag gjennom sine atomvåpenprogram.
Den amerikanske teoretikeren Kenneth Waltz, mest kjent som neorealismens far, har i en årrekke argumentert for hvordan atomvåpen bidrar til en mer stabil militær balanse. I tidsskriftet ”Foreign Affairs” skrev han nylig om hvordan man ikke nødvendigvis bør anse Irans atomvåpenprogram som et direkte onde. Waltz hevder det motsatte, at dette vil kunne føre til økt stabilitet i Midtøsten som et motstykke til Israels atomvåpenkapasitet. Det er imidlertid noe som skurrer når man setter likhetstegn mellom militær opprustning og en mer fredelig verden. Politiske strategier som belager seg på militær likevekt for å sikre stabilitet kan i beste fall skape balanse der ingen av de involverte partene tjener på bruk av militær makt. Imidlertid reduseres verdien i enhver avskrekkingslogikk når kjernefysisk makt i økt utstrekning besittes av ustabile regimer med en tvetydig politisk agenda.
Men det er ikke kun atomstater som Iran, Nord Korea og Pakistan man har å frykte. President Obamas rakettskjoldplaner i Europa skaper store kjepper i hjulene for nedrustningsavtalen mellom USA og Russland og mørklegger utsiktene for en verden fri for atomvåpen. Som trofast NATO-alliert bidrar Norge på sin side til økt provokasjon på grensen mellom Norge og Russland, nylig aktualisert gjennom oppgraderingen av Globus II-radaren i Vardø, som flere kilder mener å være en del av USAs rakettskjold. Krisemaksimering har begrenset verdi, men for å illustrere: Er vi villige til å leve i en verden der eksempelvis Vardø potensielt sett kan bli et atomvåpenmål? Det er nok foreløpig ikke annet enn løse russiske kanoner som ser for seg dette. Det er en destruktiv og virkelighetsfjern hypotese, men i en verden uten et forbud mot atomvåpen, er selv det mest utenkelige mulig.
Norge har et særskilt ansvar for være et foregangsland i arbeidet mot å gjøre atomvåpen illegalt. Det er flere grunner til dette. Soria Moria-erklæringen fra 2009 slår fast at hvis tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen i 2010 ikke kom fram til klare vedtak, skulle Norge vurdere videre arbeid for en atomvåpenkonvensjon. Forhandlingene under tilsynskonferansen resulterte i et sluttdokument med reguleringer i forhold til nedrustning, ikke-spredning og sivil bruk av atomkraft, men mistet mye av sin slagkraft fordi atomvåpenstatene forhindret fremdriften.
Videre har norske myndigheter gjennom en årrekke bevilget mangfoldig økonomisk støtte til sivilsamfunn som arbeider for et atomvåpenforbud. Dette inkluderer ICAN-kampanjen (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) som til helga arrangerer ICAN Civil Society Forum på Chateau Neuf i Oslo for sivilsamfunnsaktører som engasjerer seg i arbeidet for en verden uten atomvåpen. Norge besitter både den nødvendige kompetansen og erfaringen. Dette viste vi gjennom arbeidet med landminekonvensjonen, hvor godt samarbeid med sivilsamfunnet, en stor grad politisk vilje og utrettelig arbeid kan realisere avtaler som en gang syntes utenkelig.
Norske myndigheter har alt å tjene på å bygge opp fredspolitisk kapital og arbeidet for et forbud mot atomvåpen er et sentralt sted å begynne.
Artikkelen ble publisert på Dagsavisen Nye Meninger 28. februar 2013: Dagsavisen Nye Meninger – Norge i front for et forbud mot atomvåpen