Nobelkomiteen – en varmestue for pensjonister?

Komiteen har besvart min tolkning, ikke helt meningsfylt, med å si at «testamenter må tolkes». Utsagnet synes å bety at testamentet må forandres, men det har Stortinget og komiteen ikke mandat til å gjøre på egen hånd. Realiteten er at komiteen overhodet ikke tolker, men er helt uinteressert i Nobels hensikt, den lager i stedet en «fredspris» og et «utvidet fredsbegrep» helt fristilt fra testamentet.

Stortinget står ikke fritt i sitt valg av medlemmer til komiteen. Det påpekes at testamentet bare sier at det skal velges fem medlemmer, men testamentstolkning betyr å tenke på hva Nobel ville, og hva slags folk han ville ha i komiteen.

Komiteen har nå vent seg til å se helt bort fra Nobel og sitt juridiske mandat. Min protest ble sendt Stortinget og komiteen i januar 2008. I boken «Nobels vilje», som kom i oktober 2008, knytter jeg fredsprisens skjebne til en helt bestemt dato og hendelse: Den 29. november 1948 fant det sted en debatt i Stortinget om valg av medlemmer til Nobelkomiteen. Utfallet var at systemet for valg til komiteen ble endret. Fra da av ble valget basert på enkel matematikk, og partiinteresser ble avgjørende; det ble overlatt til partiene å utpeke medlemmer til Nobelkomiteen. Behandlingen i valgkomiteen og Stortinget ble redusert til ren sandpåstrøing.

Denne omleggingen utgjør uten tvil en viktig del av forklaringen på at prisen endret karakter etter krigen. Den kom i kjølvannet av Arbeiderpartiets sterkt økte tilslutning; ut fra valgresultatet krevde partiet å overta lederverv i en rekke Stortingskomiteer, og krevde i 1948 at også Nobelkomiteen skulle sammensettes etter mandattall i Stortinget. Det nye opplegget anvendte prinsipper fra Stortingets komitésystem i en sammenheng hvor det overhodet ikke hører hjemme, og det brøt med en innarbeidet praksis hvor medlem­mer satt så lenge de ønsket, gjerne livet ut, når de først var inn­valgt i Nobelkomiteen.

Høyres C.J. Hambro sa under debatten: « (det har) hittil ikke noensinde forekommet at valgkomiteen har fjernet med­lemmer av Nobel-komiteen som stod til gjenvalg.» Hambro understreket videre at Nobel hadde vist Stortinget tillit, og at Stortinget til alle tider hadde lagt «meget brett på å få inn i komiteen personer som både ved sine alminnelige politiske og historiske innsikter og ved sine språk­kunnskaper og sin evne til å følge med i internasjonalt arbeid hadde særlige forutsetninger».

Flere representanter (Vatnaland, Oscar Olsen) sa seg enig med Hambro i at det var lite rimelig og svært uheldig å sette sammen Nobelkomiteen etter partipolitiske linjer; Nobelkomiteen var av en annen art enn Stortingets egne komiteer.

Oscar Olsen var både presis og forutseende i sitt innlegg; han fremholdt at Nobelkomiteen skulle «arbeide uavhengig av partigrenser og partipolitiske hensyn». Den nye valgordningen behøvde selvsagt ikke å få partipolitiske hensyn til å spille inn i komiteens arbeid, sa Olsen, «men det er selve valget hvor disse momenter kan komme inn, som kan komme til å virke uhel­dig».

For Arbeiderpartiet uttalte Oksvik «at det at arbeider­bevegel­sen på denne måte får et sterkere islett i Nobelkomiteen enn før, kan ikke på noen måte hverken være i strid med den ånd eller de interesser som Nobel og hans donasjon skulle fremme».

Oksvik fikk flertall i voteringen, men Olsen fikk rett i sak. Den langsiktige effekten av det nye valgsystemet ble at hensynet til Nobel og testamentets formål bleknet. Siden 1948 har parti­ene kunnet bruke ettertraktede plasser i komiteen til premiering av egne veteraner. At Oscar Olsen var fremsynt i sin kritikk, ble 55 år senere bekreftet av mangeårig medlem og leder av Nobelkomiteen, Francis Sejersted; han fremførte i et intervju sterke innvendinger mot opplegget og resultatet av Stortingets valg til Nobelkomiteen og fikk sterk støtte i en leder i Aftenposten 2. mars 2003.

Fredsprisen er som følge av den endrede sammensetningen nærmest blitt annektert og omdefinert fra å være Nobels til å bli Nobelkomiteens pris. Det har vært i tråd med de sikkerhets­politiske holdningene hos de fleste av medlemmene å la Nobels intensjon vike til fordel for en nøytral og «upolitisk» fredspris. Handler det her om ubevisste forskyvninger i tankegangen eller om bevisst politisk manøvrering?

Resultatet ble altså at oppdraget fra Nobel falt i feil hender: Nobelkomiteen fikk medlemmer som var fremmede for, ofte direkte motstandere av, testamentets idé. Jeg har lett i listene over komitémedlemmer og endt opp med å spørre: Har komi­teen i de 63 årene som er gått etter 1945 hatt ett eneste medlem som har kunnet kalles «fredsforkjemper» i den mening Nobel benyttet ordet? Har noe medlem eller varamedlem vært primært opptatt av fred via nedrustning og ansett dette som viktigere enn Nato-medlemskap, troverdig forsvarsvilje, menneske­rettig­­­­he­ter, demokrati, miljø?

Det at Stortinget ikke lenger gjennomførte valget etter Nobels forutsetning, har ført til svikt i alle ledd: Resultatet er blitt komi­teer hvor ingen av medlemmene har stått for fredsprisens idé: Det er ansatt sekretærer og rådgivere som ikke står for prisens idé; det produseres informasjon, artikler og studier om prisen som ikke fremmer dens idé. Kort sagt: Siden 1948 har verden ikke fått de fredsprisene den og Nobel fortjener.

Kronikken av Fredrik Heffermehl bygger på et kapittel i boken «Nobels vilje» (2008). En ny og utvidet utgave foreligger på engelsk, kinesisk og svensk, og kommer på finsk og russisk.

© Klassekampen