Natten før ALEPPO

Tekst: Italiensk frilansjournalist, Francesca Borri. Oversatt av Tori Staff Reiremo

Etter at Francesca Borri besøkte Fredshuset i forbindelse med Norges Fredsråds 8.mars-arrangement ‘Kvinner i Krig’, ba vi Francesca skrive en tekst for oss. Natten før hun krysset grensen til Syria skrev hun disse ordene. Hun er nå kommet trygt tilbake til Tyrkia, desverre vil ikke avisene publisere hennes historie fra Aleppo, ‘fordi det er for farlig å drive journalistikk i Syria’. Francesca har forstatt en viktig historie å fortelle. 

Kanskje er dette det siste jeg skriver.

Jeg kan ikke se noe, men Aleppo ligger der, til høyre for meg. Der nede: Umiskjennelig. Hver halvtime skjærer eksplosjoner gjennom denne svarte natten full av vind og kulde – og portforbud.
Jeg kan ikke se noe, men jeg kan føle Aleppo – døende der nede.

Jeg er tilbake på grensen. Siden mitt siste besøk i desember har ingen kommet inn, eller rettere sagt, ingen er kommet tilbake: på tre år, har 62 journalister blitt drept. Jeg er her, og venter på grønt lys fra en Saudiarabisk kommandant. Utfordringen er å unngå en kontrollpost kontrollert av det iranske regimet, men alt skal være klart nå. Min ’fixer’ er tunisisk , og jeg kommer til å ha internett. Jeg skal til basen hvor en gruppe afghanere befinner seg. Tolken er kommet fra Amsterdam, sånn som meg.
Det er ingen igjen i Syria. Selv ikke syrerne.

I tre måneder har det kontinuerlig regnet artilleri over Aleppo. Tønner fylt med spiker og dynamitt. De har luftfartsvåpen, men det hyppige artilleriregnet har ført til at syrerne har bukket under. Livredde, i tusentall, har de flommet inn i Tyrkia. Ingen kjemper lenger mot regimet. Opprørerne, jihadistene, ankommet fra alle verdensdeler, slåss nå seg imellom. De som ikke tar del i plyndring og utpressing slås mot ISIS som står for den islamske staten Irak og Syria. Gruppen som er knyttet til al Qaida, som sikter mot kalifatet – og som selv kaller seg al Dawlat, – Staten: er bare et nytt regime.

Ingen aner hvor mange som er døde. FN stoppet å telle i januar. Kildene er for upålitelige, det er for vanskelig å beregne, – og da, i stedet for å forsøke å stoppe krigen, har FN sluttet å telle de døde. De siste beregningene estimerer rundt 150 000, pluss de 250 000 såkalte sekundærdødsfallene.  Det vil si alle de som ikke er døde på grunn av direkte krigshandlinger. Folk dør også av kreft. Fra Damaskus rapporterer journalister som er vennligstilte til regimet, de eneste som får innreisetillatelse. Journalistene forsikrer omverden om at alt er normalt, at livet går sin vante gang i Syria. «Kveldene er kanskje bare litt stillere enn vanlig, restaurantene har ikke fersk fisk nå» – selv i Damaskus behandles nå kreft med urter og te.

For de som i månedsvis ikke har hatt annet enn blader og røtter til middag, og der det eneste tilgjengelige kjøttet er fra utmagrede villkatter, for de som utmattet og for ikke å besvime tygger papp, -er en helt vanlig influensa også dødelig. Der hvor det ikke regner artilleri, der hvor ikke alt knuses av missiler, eller der hvor man ikke drepes av snikskyttere, der jobber det i virkeligheten et usynlig våpen. Et enda mer økonomisk våpen: mer middelaldersk: beleiring og sult. Det er umulig å få gitt humanitær hjelp. Regimet har så mange restriksjoner at store deler av bistanden havner i områder under deres kontroll. De fastholder at det er for å ivareta sikkerheten for de humanitære arbeiderene, selv om de senere har arrestert og torturert de som har prøvd å nå områder kontrollert av opprørerne.
Den hjelpen som har nådd frem til den andre siden, har blitt beslaglagt av al Qaida.

Derfor får de frivillige organisasjonene og FN kun bistått flyktninger som har kommet seg ut av Syria, bare det er en bemerkelsesverdig prestasjon, fordi flyktningeantallet er nå oppe i 2 og en halv million. Det er vel og merke kun en tredjedel av de mer enn 9 millioner syrerne som ikke lenger har et hjem. Det internasjonale samfunn utøver press, men Assad svarer ikke. Han er opptatt med valget i juni, han har renominert seg selv som presidentkandidat. Samtidig har opprørerne besluttet å omstrukturere. For mange enheter, for mye anarki, alle gjør som de vil. De har derfor utnevnt en ny kommandant. Da han ved det første intervjuet ble spurt om de, endelig, ville slutte å konfiskere all humanitær hjelp sa han: «Kan jeg ringe deg tilbake om fem minutter?» Han visste ikke at han var utnevn til ny sjef for Den frie syriske hær. Han sa han skulle sjekke. Han sjekket nyhetene på TV.

Så er jeg her igjen – her hvor du ikke dør av giftig gass, men av alt det andre, og derfor bryr ingen seg. Som vanlig er jeg ikke annet enn en frilanser. Avisene ønsker ikke noe ansvar om jeg skulle bli drept, derfor er dette de verste timene. Inntil for en uke siden, var alle avisene interesserte i meg, ringte meg: De fortalte meg hvilke vinkling de ønsket. Nå ringer ingen.

Nå er jeg er her, nå som Aleppo er ett steinkast til høyre for meg, og jeg ikke ser annet enn lysglimt og ikke kjenner annet enn drønn fra eksplosjonene. Nå som det kun er al-Qaida som skiller meg fra Aleppo. Nå som dette kan være mine siste linjer kan jeg ikke ringe noen. Det er da du føler de som en tosk. Ingenting annet. Risikere alt for hva?

-Vet du at hun kommer fra Syria? Sa den ene bartenderen til den andre her om dagen.

–Du er ikke syrisk, sa den ene. Nei, jeg er journalist. Åh, i Syria? – sa han, I Aleppo, sa jeg. Åh, Aleppo, sa han. Han sa: Kult. Så sa han: Vet du at jeg har en tunisisk venn? Han lager fantastiske kaker. Virkelig fantastiske; sa bartenderen. Jeg tror det er melet, sa han. Den andre sa: Selvfølgelig. Han sa: Det er alltid et spørsmål om kvaliteten på melet. Hvordan er melet i Aleppo?  –Den siste gangen jeg var der var det bladmel, sa jeg. Bladmel? Ja, av blader, repeterer jeg. Syria har hatt litt problemer den siste tiden. Det er litt problematisk, sier jeg. Men, bladmel? Hører du det? Bladmel? Også sier den andre; Men har du oppskriften?

Du føler deg som en tosk. To år – og ingen vet engang hvor Syria er.
Jeg tenker på Oslo nå, på min uke der, og da tenker jeg at det er fornuftig å være her ved Aleppo. Det rare landet med kaviar på tube, og den søte måten dere blir glade for den minste solstråle, på dager hvor italienere pakker seg inn i tepper, legger sandsekker foran døråpningene, og hvor sivilforsvaret varsler om uvær. Dere er alle opptatte av Syria. Alle dere vet hva som skjer der, og ikke minst, dere føler dere forpliktet, forpliktet til å gjøre deres del. Dere tar imot flyktninger, og den eneste humanitære hjelpen jeg kom over i Syria, hadde logoen til deres hjelpeorganisasjoner. Dere skjønner ikke hvor viktig det er; når noen setter på bremsene, holder igjen og forteller deg at det er umulig- å vite at dette ikke er sant. For noen har det vært mulig.

Derfor tenker jeg på dere, og jeg føler meg ikke alene lenger.  Vi er mange; jeg med mine artikler, dere med hjelpeorganisasjonene. Jan Egeland er der – og kanskje vil det ikke endre noe, men hvis ingen begynner med å gjøre sin del, vil ingenting endres.
Det er rart, at jeg nå entusiastisk roser Norge, og at jeg leter etter hus i Oslo, men så spesielt var Oslo for meg. Elise, som viste meg byen sier: vi er et fellesskap, som om dette ikke var noe spesielt.

Jeg kommer fra et land der du stiller naboen for retten hvis gresset på tomta hans er for høyt, og det er ingen overdrivelse at man stiller naboen for retten. Vel uansett, jeg fortsetter å fortelle alle hvor fantastisk Norge er, på tross av at jeg er engasjert i kampen mot en av deres internasjonale selskaper, som i mitt land, i syd-Italia, ønsker å plassere et gassrør midt i en av våre vakreste oaser ved sjøen. Grunnen til at jeg ble så fascinert og nysgjerrig (i tillegg til at dere har plassert en kjempestor tiger ved jernbanestasjonen, som er litt som å dra til Kairo og finne en sel) er at dere har alt, -sett fra synspunktet til ei som dro til Aleppo på grunn av en jobb. Dere har alt, og selv om dere har alt så er det noe litt uforklarlig over dere; ikke ulykkelige, ikke triste, men mer presist; noe uoppfylt. Det er som om dere tenker: Hva nå?

«Her vet vi ikke hva vi skal gjøre med livene våre» skrev en av dere til meg.
Dere vet godt at ingenting er perfekt. At dere ikke er kommet helt i havn.
Fordi dere vet veldig godt hva som er bak rikdommen. Som alle oss i Vesten: Vi vet godt at andre betaler regningen for det livet vi lever.

Kanskje er dette mine siste linjer, det vet jeg ikke – jeg vet ikke om jeg vil være i live i morgen. Jeg er her nå, ser på himmelen over Aleppo, jeg tenker på alt det jeg fortsatt vil gjøre, alt det jeg har utsatt. Kitesurfingen jeg ikke har lært meg, hunden jeg aldri har hatt, de menneskene jeg har såret, de jeg har mistet. Det er så uendelig mye jeg vil si, nå er det for sent, for sent for alt. Nå som kanskje dette er mine siste linjer: Jeg kan komme til å dø tretti år gammel, men hva med alt som jeg ikke har fått sagt? Alt det som jeg enda ikke har sett? Så mye ulevd liv, om jeg ikke kommer igjen. Sløsing med liv.

Likevel i bunn og grunn; den eneste grunnen til at jeg håper å komme tilbake er at jeg ønsker å fortelle om Aleppo. Ingen annen grunn. Jeg ville hate å måtte dø før sannheten har blitt fortalt.
Det er i Syria jeg har en mening. Det er i Syria jeg vil være, uansett hva som skjer. Og du? Hvor er du akkurat nå?