Tirsdag 27. januar 2015 markerte 70-årsdagen for løslatelsen av jøder og andre innsatte i Auschwitz-Birkenau. I 1945 spilte russiske styrker en helt sentral rolle i å frigi de innsatte, da de åpnet portene til konsentrasjonsleiren helt sør i Polen. Men i dag overskygger de nåværende politiske spenningene mot øst historien om russernes krigsinnsats, og Russlands øverste leder er ikke en gang invitert til feiringen.
Russland har gjort seg skyldig i en rekke aggresjoner den siste tiden, og de politiske spenningene er nå sterkere enn de har vært på flere årtier. Selv om Russland ikke er en del av det gode selskap om dagen, står allikevel et historisk faktum fortsatt klart: Det var verken vesten eller EU, NATO eller USA som befridde jødene i Auschwitz. Det var russiske tropper. Listen over deltakerne på minnemarkeringen for befrielsen av Auschwitz-fangene vitner imidlertid lite om hvem det er vi skylder en historisk takk.
Den manglende invitasjonen til Russland er ikke det eneste eksempelet på at Putins provokasjoner i senere tid brukes som unnskyldning for å undergrave russernes innsats under andre verdenskrig. Det er knappe to uker siden Forsvarsdepartementet nektet å bidra til å flytte falne russiske krigshelter «fra en norsk fjord til russisk jord». Begrunnelsen deres er Russlands innblanding i Ukraina i dag. Heltene, russerne som døde for å redde Finnmark i 1944, opplever i 2015 en historisk trangsynthet på grunn av nåtidens realpolitiske situasjon.
Når fortiden møter nåtiden er tilfellet ofte det motsatte, nemlig at vi har problemer med å glemme overgrep, og tilskriver udåder til etterkommere og hele folkeslag. Mange tyskerbarn har fått erfare at vi selv etter et halvt århundre har vansker for å tilgi. Fortsatt blir tyskere kritisert utelukkende i egenskap av å være tyskere på grunn av deres forfedres, og for lengst avdøde landsmenns, krigsforbrytelser. Det sies at elefanter aldri glemmer, men når det gjelder overgrep glemmer ikke vi mennesker så lett heller. Når det derimot handler om heltedåder, glemmer vi de gjerne i møte med realpolitikken. Den kognitive dissonansen blir for sterk, og det er lettere for oss å avskrive russerne enn å hedre deres krigsinnsats når bildet i dag er et helt annet enn for 70 år siden.
For ti år siden ble Putin invitert til 60-årsmarkeringen, som seg hør og bør for den øverste lederen av landet som befridde fangene. Siden den gang er det ikke bare den politiske situasjonen som har endret seg, men også arrangøransvaret for markeringene. Tidligere stod den polske regjeringen som arrangør, nå er det Auschwitz-Birkenau-museet som sender ut invitasjoner. Lederen ved museet sier han ønsket å sette de overlevende snarere enn politikken i sentrum. Men resultatet av den manglende invitasjonen blir likevel at verdens fokus rettes nettopp mot politikken, og at nåværende politiske spenninger overskygger både historiske fakta og de overlevende.
Til tross for om man ønsker å statuere et eksempel ved å innføre sanksjoner mot kjempen i øst, er det ikke både skandaløst og umusikalsk at dette skal gå ut over krigsheltenes minne? Heller ikke i 1945 var forholdet til Russland rosenrødt. Men de innsatte i Auschwitz spurte seg ikke hvorvidt Stalins diett var kosher – de ønsket bare at han skulle avslutte lidelsene deres.
Under gårsdagens markering var ikke Putin til stede, men derimot stod den tyske bundespresidenten på gjestelisten. I et tilgivelsesperspektiv er det flott at vi, så mange år etter krigen, er storsinnede nok til å invitere krigens overgripere. Men i en historisk kontekst er det intet mindre enn en fadese at Putin, som øverste leder av landet som frigjorde Auschwitz fra tyskernes grep, ble sittende på gjerdet.
Kilder: Vårt Land 28.01.15, Vårt Land 25.01.15, Berliner Zeitung 20.01.15 & Berliner Zeitung 19.01.15