Ulike perspektiver på kurdernes situasjon i Syria var tema for åpent møte på Fredshuset sist tirsdag. I nordøstlige Syria har kurdiske områder oppnådd autonom status, noe som møter mye motstand fra flere hold.
Tekst: Marte Foyn Aasen
Foto: Nzar Rasul
Norges Fredsråd, i samarbeid med Det Norske Råd for Kurdernes Rettigheter (RKR), Fredsforum og Internasjonal Forum Oslo Arbeiderparti representert ved Kurdistangruppen, arrangerte åpent møte på Fredshuset tirsdag 25. februar om “Syria-krisa i et kurdisk perspektiv”.
Vidar Birkeland, tidligere leder for RKR, presenterte kurdernes historiske bakgrunn og viste til hvordan grensene har blitt endret i Midtøsten frem til i dag. Kurderne tilhører den største etniske folkegruppen i verden uten en egen nasjonalstat.
I dag ligger området som blir kalt Kurdistan hovedsaklig innenfor grensene til Tyrkia, Irak, Iran og Syria. I nordøstlige Syria ligger de områdene kurderne nå omtaler som Vest-Kurdistan. Syriske kurderes situasjon har i mange år vært vanskelig. De har blitt tvangsflyttet fra sine landsbyer, blitt fratatt sin jord og sitt statsborgerskap.
Islamistiske grupper og syrisk opposisjon
I løpet av borgerkrigen i Syria har de kurdisk-dominerte områdene oppnådd autonom status. Her forsøker det syrisk-kurdiske Democratic Union Party (PYD) å bygge multietniske kantoner etter sveitsisk modell. Dette har blitt møtt med motstand fra flere hold, blant andre Tyrkia og Irak. Birkeland pekte på at “alle er i mot hverandre på grunn av de grensene som ble laget etter første verdenskrig. Grensene ble laget for å vanskeliggjøre at enheten som ble skapt skulle kunne styres av enheten selv, men i stedet lett skulle kunne styres utenfra”.
Sheikh Kushnawi, liberal eksilkurder fra Syria og muslimsk leder, fokuserte videre på islamistiske grupperinger. Kurderne har møtt mye motstand fra islamistiske opprørsgrupper, og har blant annet blitt angrepet av al-Nusra-fronten. “Mange unge har reist til Syria for å bli jihadister mot kurderne”, uttalte Kushnawi. Han uttrykte sin støtte til “folkets forsvarsstyrker”, den syrisk-kurdiske militsen i PYD, som har klart å hindre mange sammenstøt og eksplosjoner i de kurdiske områdene.
Syriske kurdere ønsker ikke å splitte grensene i Syria. De har derfor hatt møter med syrisk opposisjon, men “syrisk opposisjon er ikke interessert i å samarbeide og bedriver en svertekampanje mot kurderne”, som Kushnawi uttalte. Mange syriske kurdere har derfor ikke noe håp eller forventninger til den syriske opposisjonen om få støtte for deres krav om egne nasjonale rettigheter.
Kurderne ikke representert i forhandlingene om Syria
Abdollah Hejab, statsviter og eksilkurder, vektla at kurderne alltid er involvert i konfliktene i Midtøsten, men aldri representert i fredsprosessene. “Med kaoset i Syria ser vi at når det åpner seg en politisk mulighet, reiser kurderne seg for å kreve sine rettigheter”, uttalte Hejab.
Allikevel er ikke kurderne representert i forhandlingene om konflikten i Syria, til tross for den autonome statusen til de kurdiske områdene. Noe av årsaken er at verken det syriske regimet eller den syriske opposisjonen anerkjenner kurdisk identitet eller kurdisk rett til selvstyre. I tillegg anerkjennes ikke kurderne av stormaktene. Noen kurdiske grupper ble invitert til forhandlingsbordet i Genève, men disse gruppene slo seg sammen med den syriske opposisjonen og representerer derfor ikke kurderne. Kurderne ønsker å delta i forhandlingene som selvstendig representant på bakgrunn av sin nasjonale identitet.
FN er helt handlingslammet som byråkratisk system, man må ha en pådriver med et klart mål, mener Hejab. Usikkerheten om hvem man kan stole på, både når det gjelder stormaktene, men også innad i Syria, fører til at man mister troen på FN. Per i dag er det ingenting som tyder på at noen tar ledelsen.
Interne motsetninger i den kurdiske bevegelsen
Internt i den kurdiske bevegelsen er det mange fraksjoner, motsetninger og motstand som gjør det vanskelig å samles bak en felles politisk plattform. Dette er noe av årsaken til at det nå ikke er noen som taler kurdernes sak i Syria, i følge Birkeland.
Hejab mener det i dag ikke er noen store ideologiske forskjeller mellom ulike kurdiske fraksjoner. Det politiske målet er det samme – å ta del i den politiske prosessen med egen kultur, eget språk og mulighet for egen økonomisk utvinning. Derimot er det en maktkamp som pågår, hvor alle parter har samme tankegang og fremgangsmåte. I stedet for å finne en løsning på hvordan man skal leve sammen, skal man heller fjerne motparten.
Hvis syrisk opposisjon anerkjenner institusjonalisering av kurdiske krav, kurdiske nasjonale rettigheter i Syria, så er det ingen grunn til at kurderne ikke skal kunne støtte syrisk opposisjon, men lite tyder på at dette vil skje. I stedet splitter den syriske opposisjonen kurderne og kjemper i mot kurdiske grupper. “Det vi ser i dag er et politisk system basert på historien, et system skapt for å lage kaos og motsetninger. Det er en politisk struktur som kun handler om makt og avmakt, men ingen mellomløsning”, uttalte Hejab.
Å kjempe for at Kurdistan skal bli en nasjonalstat kan gjøre konflikten i Midtøsten enda dypere. Men statsbygging ovenfra har ikke fungert, så Hejab mener man skal prøve nedenfra i stedet. Dette må være basert på dialog med anerkjennelse av hverandres verdier og rettigheter, hvor alle må ses på som likeverdige. Da skaper man en tolerant politisk kultur som gir grunnlag for politisk styring, og mange grupper har mye de kan bli enige om, hvis de begynner å tenke tverrpolitisk.
Les mer om RKR og få mer informasjon om kurdernes situasjon i Syria her.