Daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda B. Langemyr, reflekterer rundt hvordan responsen vår på terror kan brukes i vår fremtidige utenrikspolitikk
I likhet med veldig mange andre ble jeg rystet inn til grunnvollene av bombingen av Regjeringskvartalet og den påfølgende massakren av unge, uskyldige og ambisiøse ungdommer på Utøya. De umiddelbare tankene gikk uavkortet til de som befant seg der, i nærheten, pårørende og andre som var direkte berørt av denne usigelige tragedien.
Som fredsarbeider ble jeg likevel tidlig oppmerksom på at enhver hataksjon som denne fordrer en reaksjon, og ble raskt bekymret for hvordan denne reaksjonen ville utspille seg. I de tidlige kveldstimene verserte mange spekulasjoner om hvem som sto bak og både internasjonale og enkelte nasjonale medier tok det nærmest for gitt at vi her snakket om islamistiske bakmenn, organisert gjennom ulike terrornettverk Norge forsøksvis har bekjempet siden 11.september.
Jeg ble med ett veldig redd for at de kunne ha rett, og pessimistisk med bakgrunn i hvordan Norge har respondert på internasjonal terrorisme gjennom det siste tiåret. Jeg ble også redd for hvilke potensielle konsekvenser dette kunne få for den norske innvandringsdebatten og så med gru på den næringsverdien dette i så tilfelle kunne ha for innvandringsfiendtlige stemmer i det offentlige ordskiftet og for krigshissige utenrikspolitikere.
Det ble ikke sånn. Terroren var forårsaket av en rent utseendemessig prototypisk nordmann fra Oslos vestkant. De fryktede mulige reaksjonene på angrepet kom ikke. Isteden så vi en statsminister og regjering som sto samlende, rakrygga og full av empati og integritet. Et folk som bar sorgen med verdighet og mante frem behov for kjærlighet og samhold. Et samfunn som ikke ville la seg knekke, men som ville bruke denne, på mange måter, horrible situasjonen til å vedlikeholde og styrke vårt demokrati, våre menneskerettigheter og vår tro på menneske- og likeverd.
Denne responsen vitner om at Norge evner og kan reagere ikkevoldelig selv på de mest skrekkinngytende angrep på vårt territorium, våre ungdommer og vårt demokrati. Jeg vil gjerne komme med en appell til sittende utenrikspolitikere om å hente inspirasjon fra denne fredelige, varsomme og kollektive responsen på dette. Vi valgte å svare med roser, med klemmer, med medfølelse. Dette har utvilsomt gjort Norge til et varmere land å leve i. La oss hente lærdom fra dette i måten vi reagerer på terrorangrep også andre steder. I ti år har vi bekjempet internasjonal terrorisme med militære virkemidler uten at det har gitt nevneverdige resultater. I ti dager har vi bekjempet terrorisme på hjemmebane med fredelige midler og resultatene vi ser av dette, som enkeltmennesker, som samfunn og som land, er enorme.
Gi meg en rose!