Fredsrådet ønsker i likhet med andre aktører fra sivilsamfunnet i Norge å gratulere regjeringen med en ambisiøs handlingsplan for å fremme kvinners deltakelse og et omfattende kjønnsperspektiv i fred- og sikkerhetsarbeid. Allikevel er det viktig å poengtere at det sterke fokuset på militærbruk og NATO er uheldig, og at sivilt freds- og hjelpearbeid burde ha blitt prioritert i større grad.
Regjeringens 3-årige handlingsplan består av fire prioriterte områder: inkluderingen av kvinner og menn i fredsprosesser og fredsforhandlinger der Norge er engasjert, og at fredsavtaler omfatter både kvinners og menns rettigheter, behov og prioriteringer; at internasjonale operasjoner tar hensyn til kvinners og menns sikkerhet, rettigheter og behov; at fredsbygging der Norge er engasjert er med på å øke kvinners økonomiske og politiske handlingsrom og innflytelse; og at Norges innsats i humanitære kriser ivaretar kvinners og menns rettigheter, behov og prioriteringer.
Både statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og justisminister Anders Anundsen hadde stort fokus i sine innlegg på at integrering av kvinner i forsvaret og den militære delen av fredsoperasjoner i tråd med den nylig inngåtte allmenne verneplikten i Norge er viktig. Hovedfokuset i Resolusjon 1325 er at det trengs et økt kvinneperspektiv og at kvinners deltakelse styrker samfunn. Samtidig vet vi at et økt fokus på militarisering og «internasjonale operasjoner» som især gjennom NATO innebærer offensiv krigføring, har betydd regimeskifte som igjen har etterlatt dysfunksjonelle stater preget av korrupsjon og manglende demokrati.
«Det er begrenset hvor mye et integrert kvinneperspektiv i NATO vil bidra til å fremme kvinners rettigheter dersom NATO står i front for bombetokter slik vi blant annet har sett i Libya, Afghanistan og Irak».
Dersom vi vet, og regjeringen er enig i, at de som rammes hardest av krigføring er sivile og spesielt kvinner, bør et økt fokus på sivilt engasjement være åpenbart. Det er begrenset hvor mye et integrert kvinneperspektiv i NATO vil bidra til å fremme kvinners rettigheter dersom NATO står i front for bombetokter slik vi blant annet har sett i Libya, Afghanistan og Irak. Oberstløytnant Odd Anders Søbstad sa seg imidlertid enig i at det er svært begrenset hva militæret kan bidra med, og at deres rolle kun er en bit av en integrert prosess i fredsoperasjoner.
På den annen side fortjener regjeringen ros for satsingen på kompetanseheving og en gjennomgående inkludering av et kjønnsperspektiv i alle av handlingsplanens punkter. Varig fred forutsetter at kvinner inkluderes i fredsforhandlinger, og utenriksminister Børge Brende har rett i at det rundt forhandlingsbordet er viktig med sammensatte grupper som representerer samfunnet i sin helhet, dermed behovet for økt deltakelse av kvinner. Samtidig er ikke deltakelse av kvinner tilstrekkelig i seg selv. Et kjønnsperspektiv innebærer et helhetlig syn som representerer ulike kvinner og gruppers behov og interesser i samfunnet – noe handlingsplanen tar for seg.
«Inkluderende fredsprosesser har større sannsynlighet for å ende med fredsavtale og tendensen styrkes i prosesser der kvinner er sterkt involvert».
Andre del av lanseringen bestod av et fagseminar med blant annet nyutnevnte medlem av rådgivningsgruppen til FNs fredsbyggingsfond, Torunn Tryggestad. Tryggestad fremhevet også viktigheten av et kjønnsperspektiv og deltakelse av kvinner i alle prosesser. Forskning viser nemlig at inkluderende fredsprosesser har større sannsynlighet for å ende med fredsavtale og tendensen styrkes i prosesser der kvinner er sterkt involvert. Også der deltakelsen er moderat øker sjansene for en avtale. I dag er kun 6 av 16 fredsoperasjoner i FN ledet av kvinner. Av uniformert personell utgjør kvinner 3.9 % av totalen.
«Planer som blir utarbeidet og «ser bra ut i Genève», men vil det bedre forholdene for kvinner i Aleppo, Kivu eller Kandahar?»
Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland var også imponert over den ambisiøse handlingsplanen, der det er synlig at FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 har stått sentralt. Samtidig uttrykte han bekymring for hvordan dette påvirker kvinner som står i første rekke. For dette er planer som blir utarbeidet og «ser bra ut i Genève», men vil det bedre forholdene for kvinner i Aleppo, Kivu eller Kandahar? Han påpekte derfor viktigheten av å være tilstede i felt med kvinnene, og at det må knyttes til sanksjoner og krav, samtidig som at det arbeides for å motarbeide straffefrihet. Flere menn som begår straffbare handlinger relatert til blant annet seksualisert vold må degraderes og menn som beskytter kvinner må fremheves!
Utenriksdepartementets spesialrepresentant til Colombia, Dag Nylander, poengterte viktigheten av å fremheve andre aspekter, blant annet undervurderingen av landrettigheter da frarøvelsen av hus, land og eiendom i konflikt setter kvinner i en særlig prekær situasjon. Det jobbes blant annet med fri rettshjelp for å hjelpe kvinner i Colombia, som sammen med landene Afghanistan, Palestina, Myanmar og Sør-Sudan vil ha hovedfokus fremover.
«Hvordan vil Norge presse parter i fredsprosesser til å inkludere kvinner?»
I spørsmål fra salen var det flere representanter fra organisasjoner som jobber med kvinner i Norge som poengterte punkt som bør fremheves. Ressurser settes inn i fredsarbeid, men er det god nok oppfølging for å hindre allokering av ressurser i ettertid? Handlingsplanen sikrer deltakelse av kvinner samtidig som den oppfordrer kvinner til å ta del – men hvordan vil Norge presse parter i fredsprosesser til å inkludere kvinner? For selv om det er vel så bra at man har fokus på det, har Norge muligheten i fredsforhandlinger til å i større grad presse på for å kreve inkludering av kvinner.
Sluttordet ble gitt tidligere høykommissær for menneskerettigheter Navi Pillay. Hun poengterte at handlingsplanen ikke inkluderer hvordan Norge bør forholde seg til handel og ansvar som storstilt våpeneksportør. På samme måte ble det ikke nevnt hva som må gjøres for å bekjempe vold i nære relasjoner i Norge.