Les kronikken til Barbara Gentikow, styremedlem i IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet) avdeling Bergen. Etter mønster fra USA forsøker Norge å overbevise den norske befolkningen om militariseringens gode hensikt og hederligheten ved angrepskrigene i Libya og Afghanistan. “I en slik situasjon bør vi nekte å åpne våre hjerter og sinn for pågående og nye angrepskriger og økt militarisering. Fremtiden ligger i alternative, fredelige konfliktløsninger“, skriver Gentikow. Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende den 15. mai i år.
Kronikken kan også leses som pdf ved å trykke her.
Forsvaret vil vinne våre “hjerter og sinn”
Barbara Gentikow, styremedlem i IKFF, avdeling Bergen
Norge har vært dypt involvert i tre lite hederlige og lite ærefulle kriger i de siste ti år: Afghanistan, Libya og Irak, og det ser ut som om vi skal være med til flere. Det er alarmerende at vi nettopp i en slik situasjon blir utsatt for en massiv propaganda for ”Krig, heder og ære” (BT, 8. 5. 2012, skrevet av Brigader Geir Anda, Forsvarets veteraninspektør).
Norge i Afghanistan, Libya og Irak
Afghanistankrigens mål og mening ble aldri overbevisende klarlagt, verken for soldatene eller for oss på hjemmefronten. De fleste er enige i at krigen er tapt, etter 10 års kamp, men den fortsetter, med en vanvittig militarisering av det afghanske samfunnet som ikke kan føre til annet enn en uendelig lang borgerkrig etter vår tilbaketrekning.
Bombingen av Libya, med Norge som en av de mest ivrige deltakere, hadde som mandat (FN) å beskytte sivilbefolkningen gjennom opprettelsen av en flyforbudssone. Mandatet ble brutt på det groveste ved at bombetoktene hjalp opprørerne til et regimeskifte, inklusive likvideringen av statslederen. Resultatet er at landet har blitt bombet tilbake til et stammesamfunn, med utallige bevæpnede grupper som har skapt anarki og forsterker sivilbefolkningens lidelser.
I tillegg har Norge, i hvert fall med noen spesialstyrker og i noen år (saken er en av fredsnasjonens mange hemmeligheter – fritt etter Erling Borgen) deltatt i krigen mot Irak (2003-2011). Dette var en krig som fra starten var direkte folkerettsstridig og som, med sine fabrikkerte ”bevis” av masseødeleggelsesvåpen, var en av de mest løgnaktige kriger i verdenshistorien så langt.
USA: et hederlig forbilde?
I disse krigene har fredsnasjonen Norge fulgt USA, verdens største krigsnasjon og en av vår tids største krigsforbrytere. Noen av disse forbrytelser er testing av nye våpen på levende mål (fra atombombene mot Hiroshima og Nagasaki over Napalm og Agent Orange mot Vietnam til utarmet uran mot Irak og dagens likvidasjoner ved hjelp av droneangrep), våpenleveringer til udemokratiske regimer og opprørsstyrker, en brutal behandling av sivilbefolkningen i okkuperte områder og ulovlige interneringer og tortur av krigsfanger.
I USA minker oppslutningen om landets kriger i befolkningen. Også den norske regjeringen har begynt å slite med sin militærpolitikk. Vi vil komme oss ut av det afghanske marerittet. Norsk våpenindustri debatteres. Det protesteres mot det monstrøse innkjøp av F-35-bombefly, en investering som tyder på at Norges militærpolitikk har låst seg fast til fortsatte angrepskriger ute i verden.
For å sikre vår oppbakning av pågående og nye angrepskriger har regjeringen satt i gang en storstilt PR-kampanje for å vinne våre ”hjerter og sinn”, etter læremesteren USA’s poetiske slagord ”hearts and minds”. Eksempler: En propagandafilm, en annonsekampanje og en omdefinering av 8. mai.
Filmen ”Redd menig Osen”
Året 2012 begynte med en film, ”Redd menig Osen”, som NRK1 sendte som serie i seks deler. Her skulle vi le over en tåpelig pasifist som gjennomgår alle militærets avdelinger i løpet av serien, flyvåpen, marine etc., som i en klassisk vervefilm. Han oppfører seg som en idiot i alle øvelser han deltar i og alle hans kritiske innvendinger blir etter hvert gjort til skamme. Militærets posisjon vinner, pasifismen taper. Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel for å legitimere krig.
Jeg vet ikke hvor vidt Forsvaret var involvert i ideen til og finansieringen av denne propagandafilmen; Forsvaret stilte i hvert fall sine kampavdelinger og soldater til rådighet for opptakene. Men det er også et poeng at statskanalen NRK sendte denne filmen. Mediene har alltid spillet en sentral rolle for krigspropaganda: En krig uten medienes støtte er faktisk ikke mulig i dagens verden.
Forsvarets annonsekampanje
Nesten samtidig begynte Forsvarsdepartementet å kjøpe annonseplass i landets papiraviser, på nett og på kino, for å reklamere for Norges internasjonale operasjoner. Prisen for denne kampanjen er på 7,7 millioner kroner, en ganske drøy sum for å kjøpe seg sympati og å verve nye soldater – for kriger som angivelig er så gode at man skulle tro at verken befolkningen eller soldater trengte å bli overtalt?
En tosidig annonse fra BT (27. 4.) opplyser om at ”over 100 000 nordmenn har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land”. Jeg skal ikke tvile på soldatenes gode hensikter og jeg påstår ikke at alle disse operasjonene var problematiske. Men særlig i det siste årtiet kan man tvile på at regjeringen alltid har sendt soldatene ut til hederlige oppdrag eller har brukt hederlige argumenter for å gjøre det. Det er forskjell mellom klassiske blåhjelmsoperasjoner med fredsbevarende styrker og de skarpe angrep mot Taliban i Afghanistan som forsvarsministeriet nettopp har rost, etter i alle år å ha påstått at norske soldater var humanitære hjelpearbeidere i uniform. ”100 operasjoner” var altså ikke nødvendigvis 100 hederlige og ærefulle operasjoner.
Samme annonse sier at ”8. mai skal vi vise at vi hedrer deres innsats”. Her blandes den norske frigjøringskampen fra 1940-årene med dagens ”out-of-area”-operasjoner under fellesnevneren ”fred og frihet”.
Omdefinering av 8. mai
Den 8. mai i fjor utvidet regjeringen den tradisjonelle frigjøringsdagen til en offentlig seremoni for alle veteraner. Norske motstandfolks ”kamp for fred og frihet” mot den tyske fascistiske okkupasjonen er en sann beskrivelse av det som foregikk den gang. Det var en klassisk forsvarskrig av eget land. Men det som foregår i dagens internasjonale operasjoner kan neppe betegnes som forsvar av norsk jord. I Afghanistan fungerer Norge selv som en okkupasjonsstyrke og bombingen av Libya er veldig langt fra å være et forsvar av Norge.
Seremonien ble gjentatt i år og Stoltenberg leverte blant annet denne formuleringen: ”Våre eldste veteraner tjenestegjorde under andre verdenskrig. Våre yngste veteraner hindret i fjor et varslet folkemord”. Det siste er et hedersbevis for bombingen av Libya og det kaos den har etterlatt frem til i dag. Ellers fremhevet Stoltenberg at det skal bli en større og tydeligere markering av veteranene framover. Det kan være at han endelig har innsett hvor skammelig skadde veteraner er blitt behandlet hittil og prøver å gjøre det godt igjen. Det kan også være en forberedelse på at den siste kontingent av norske soldater fra Afghanistan neppe kommer hjem som seierherrer. Og det kan være at han talte om kommende kriger.
Fremtiden ligger i fredelige konfliktløsninger
I en slik situasjon bør vi nekte å åpne våre hjerter og sinn for pågående og nye angrepskriger og økt militarisering. Fremtiden ligger i alternative, fredelige konfliktløsninger.