Vi fikk veldig mange gode bidrag til konkurransen vår. Vi mottok kreative innlegg i form av kronikker, tegneserier, og filmer fra individer og skoleklasser. Målet var å få ungdom til å snakke om og engasjere seg i fredsspørsmål, og resultatene gikk over all forventning.
Vinneren i 16-18-årskategorien er: Reidar Johannessen
Vinneren i 11-15års-kategorien er: 6. trinn ved Kringsjå skole i Oslo
To hederlige omtaler går til: Sophia Adampour og Markus Frislid
Vinner i øvre alderskategori: Reidar Johannessen!
Norges Fredsråd gratulerer konkurransevinner Reidar med filmen om unge fredsstemmer. Han har vunnet en tur til Japan i høst!
– Det er en film som tar for seg fred og frihet gjennom barns øyne, sier Reidar. – Det er fem 4. klassinger som er med, og bildene er fra Uganda og Haiti.
Vinnerbidraget kan sees nedenfor.
Bidraget skilte seg ut med den kreative gjennomførelsen, fremhevelsen av unge meninger, og den tverrkulturelle sammenstillingen.
– Jeg er alltid på søken etter nye utfordringer, sier Reidar, som er 18 år, født og oppvokst i Stavanger. – Til neste år skal jeg studere journalistikk på UiS. Min interesse for filmproduksjon startet i en alder av syv, da jeg tjuvlånte kameraet til stefaren min. Siden den gang har interessen utviklet seg til å ta opp store deler av min tid. Til sommeren skal jeg oppholde meg en måned i Uganda, hvor jeg skal produsere film sammen med et filmteam som er tilknyttet organisasjonen Watoto. Jeg mener at kunnskap er veien til en bedre verden.
I august vil Reidar være med en norsk delegasjon til Japan for å markere at det er 70 år siden atombombingene i Hiroshima og Nagasaki. Nei til Atomvåpen og ICAN Norge er blant organisasjonene som reiser og som jobber for et atomvåpenforbud.
Dette er en unik mulighet til å få innsikt i internasjonale krigshandlinger og viktige diskusjoner om fred og sikkerhet. Som ungdomsdelegat vil Reidar lage en film om Japanturen, der han dokumenterer og deler opplevelsen.
Vinner i yngre alderskategori: 6. trinn ved Kringsjå skole!
6. trinn ved Kringsjå skole sendte inn flotte bidrag hvor de valgte ut forskjellige barnerettigheter og tegnet og skrev om hvordan krig påvirker disse rettighetene, blant annet helse, utdanning, og mobilitet. Vi gratulerer med evnen til å sette seg inn i andre barns vanskeligheter og opplevelser. Klassen vil nominere én person som får delta på fredsleir med CISV Norge i sommer!
CISV er en internasjonal barne- og ungdomsorganisasjon som arbeider for fred ved å skape større forståelse mellom mennesker fra ulike kulturer og nasjoner. De jobber med fredsutdanning for å inspirere til handlinger for en mer rettferdig og fredelig verden.
To kronikker, av Sophia Adampour og Markus Frislid, har fått hederlig omtale. Vi gratulerer med viktige og innsiktsfulle artikler.
Slik er en fredelig verden mulig. Hilsen ungdommen.
Av: Sophia Adampour, spaltist i Ny Tid og FN-sambandets Ungdomspanel
Jeg er 17 år. Tall fra FN viser at en betydelig del av verdens befolkning består av ungdommer. I Norge utgjør gruppen barn og unge 22 prosent av befolkningen (utgangen av 2012). Til sammenligning er så mye som 60 prosent av befolkningen i de minst utviklede landene under 24 år.
Utilstrekkeligheten er til å føle på
Denne ungdommen har et sterkt ønske om en ny fremtid. En fremtid der sameksistens står i fokus og hvor krigens brutalitet sees for hva den faktisk er, av alle parter som initierer den. En fred innebærer rett til matsikkerhet, stabilitet, infrastruktur, fullverdig helsevesen, utdannelse og arbeid. Engasjementet for å få til denne freden øker i takt med menneskeskapte katastrofer og sterke TV-bilder samt økende migrasjon.
Det er nesten menneskelig å føle en utilstrekkelighet i møte med den reelle skjevfordelingen av ressurser. De daglige flyktningestrømmer forteller oss om den. Det er et ansvar å ta for alle, og vise omsorg både for planeten og sine medmennesker.
Et paradigmeskifte
Som verktøy har vi blant annet FNs Tusensårsmål og det skorter ikke på pengeinnsamlinger og bevissthetskampanjer fra Nord til Sør for å få bukt med problemene. Vi skal ikke lenger gi bort fisken. Vi skal heller lære mottakeren å fiske. Og det er ikke lenger kampanjer som spiller på underlegenhet, SAIH har med ironi som virkemiddel vist at også Nord kan fremstå som hjelpeløse der vi bare vil at det sultne afrikanske barnet skal få vår, og bare vår, hjelp. Med videokampanjen Africa for Norway tok SAIH et oppgjør med bistandsorganisasjoners framstilling av Afrika.
Det skapte et stort engasjement utenfor landets grenser; videoen gikk verden rundt. Og i det store komplekse bildet der fravær av krig er målet, skapte denne enkle videoen med bilder av frosne nordmenn som fikk donert radiatorer fra Afrika et slags paradigmeskifte. Vi må tenke på nye måter for å nå det overordnede målet om sikkerhet for alle, mat til alle og et verdig liv for hele verden.
Denne nye måten å tenke på er ennå ikke nådd alle områdene innenfor fredsarbeidet. Fortsatt må de engasjerte aktivistene stå på barrikadene for å unngå spredning av atomvåpen, opprustning og krig som middel for å nå fred.
Engasjementet øker
Parallellt med dette dannes det organisasjoner hvor alle har som formål å skape en bedre verden. Det er ikke lenger de gamle bastionene som står stødig som skipets kaptein og forener alle krefter for å føre besetningen til målet. Havet dekkes av småskip, racerbåter, joller og gummibåter laget av plast. Og vi dunker inn i hverandre, noen har mistet viljen til samarbeid og for flere passer ikke terrenget med kartet de bruker.
Men i dette rommet der engasjementet øker og flere ungdommer fra Nord vier sin interesse for Sør, finnes stor kunnskapsmangel. For nå som vi går bort ifra den tradisjonelle bistandsformen, og flere tar til orde for investeringer og nyhandel, er vår viten om handelsavtalene, forholdene rundt forhandlingsbordene og resultatene svært mangelfull. Er mediene til å klandre for dette? For hvordan sikre freden, som her i Europa var et resultat av tiår med demokratiutvikling og samarbeid, dersom ressurser ikke fordeles jevnt. Veien til fred er hindret når et barn født i Kenya fortsatt har mangelsykdommer og blir blind. Veien er hindret når skoleveier er teppelagt med miner, og veien er fortsatt hindret når korrupsjonen ennå råder. Og fantasien, om at bare en organisasjon til vil løse problemet, vil fortsette å vokse frem.
Større kunnskap rundt virkeligheten på bakken
Vi kunne nylig høre på NRK nyheter at ny kinesisk investering har ført til forskjellsbehandling der gater kun er tilgjengelig for kinesere og ikke afrikanere selv I land som Malawi og Zambia. UNCTADs rapport fra 2007 om såkalte MUL-land (minst utviklede land) viser økende utenlandske investeringer til mange afrikanske MUL, men at de solitært stort sett knyttet til ressursutvinning. I motsetning til hva mange tror har disse ikke gitt nye arbeidsplasser. De skaper ikke bedre arbeidsforhold. Den lokale arbeidskraften er i stor grad gruvearbeidere og lavere ledere.
For virkeligheten er ikke slik at TV-aksjonen er løsningen. Og hvis den nye generasjonen av ungdommer skal ha en mulighet til å skape fred, må vi ha mer kunnskap. Vi må vite hvor støtet skal settes. Ikke hvilken organisasjon pengene skal sendes. Vi må høre fra menneskene som arbeider med loven, som står på den andre siden av det store internasjonale selskapet som vil ha ferskvannet til sin fabrikk, vi må høre mer fra fagforeningslederne som forteller oss hvorfor Apple og H&M bryter med menneskerettighetene når profitt går foran barns helse og vi må snakke høyt om hvordan mangel på helse- og skoletilbud gir grobunn for en ny generasjon med unge mennesker i krigsherjede land som kan utnyttes av krigsherrer.
Samarbeid og vilje
Veien til fred består av mange som små steg. Migrasjonen fører med seg nye stemmer som kommer fra krigene og forteller om ødeleggelsene. De som har emigrert forteller med egne ord hvorfor en bombe ikke bare er noe man slipper over et område for å få patriarkatet til å stanse sin tiårige undertrykkelse av jenter og kvinner. De emigrerte forteller at vi bygger samfunn opp ved å bygge skoler og sikre trygg infrastruktur.
Det som nå er på tide, er å få til en sterk bevissthet rundt årsaksforklaringene, for kun da vil vi kunne skape freden. For fred består ikke av en løsning. Eller en forklaringsmodell. Fred er et resultat av et komplisert bilde der alle krefter drar i samme retning, og hvor vi lytter til de som har førstehånderfaring. Det er i deres stemmer den sanne grusomheten bak krigen kommer frem, og det er i deres mot og vilje til å overleve vi finner kreftene til å fortsette kampen for en fredelig verden for alle.
Baksida av Noreg
Av: Markus Frislid, 16 år, Changemakerskulen
Fred, Noreg elskar fred. Vi er ein stor pådrivar for fred i heile verda. Vi har vært med på fleire historiske avtalar for å sikre fred, Vi har Osloavtalen som eksempel. I 2014 fekk Malala Yousafzai Nobels fredspris som er eit anna teikn på fredsnasjonen Noreg. For ein del år sidan blei ho skoten i hovudet av Taliban for dei var redde for kva ho kunne gjære mot dei. Mange nordmenn tenkjer at dette var ein stor tragedie, men har vi nordmenn tenkt på kvar dei fekk våpna frå? Kanskje USA, Kanskje Russland, kven veit? Men har nokon tenkt på at det faktisk kan være norske våpen som blei brukt mot henne?
Våpeneksport er enkelt å halde styr på, sjølv for verdens største våpeneksportør, Fredsnasjonen Noreg. Likevel så hamnar norske våpen opp med diktatorar som bruker våpen på å undertrykke sitt eige folk. Ulike eksemplar på land som undertrykker eige folk er Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, Qatar, De Forente Arabiske Emirater, Egypt og Bahrain. Fredsnasjonen Noreg eksporterte til desse landa våpen for 12,6 mill. kr i 2012 og eksporten blei nesten dobla i 2013. Somme politikarar seier at dette er enorme inntekter for Fredsnasjonen Noreg, men er dette verkeleg enorme inntekter når statsbudsjettet er på ca. 1 750 milliardar kroner. Henger det på greip? Vi eksporterer våpen som blir brukt til å undertrykke og drepe folk, for «verdifulle» 22,8 mill. kr! Kvar er etikken i dette! Kor er moralen! Og viktigast av alt, kvar er fredsnasjonen Noreg? Jo, for Noreg dei tenker butikk framanfor etikk!
«Noreg har verdens strengaste regelverk» seier fleire politikarar i Noreg, dei har faktisk rett. Meininga med regelverket er at vi ikkje skal selje våpen til dei som ikkje har respekt for sivile og politiske rettar, vi skal ikkje selje våpen der kompetente organisasjonar rapporterer alvorlege brot på menneskerettane, vi skal ikkje selje våpen til land som nekte befolkninga pressefriheit eller forsamlingsfriheit, vi skal ikkje selje våpen til land der det er risiko for at det militære utstyret kan brukast til brot på dei grunnleggjande menneskerettane. Dette er nokre eksemplar på regelverket om norsk våpeneksport, men så kjem spørsmålet, korleis endar då norske våpen opp i land som Saudi-Arabia då? Det står svart på kvit i eksportmeldinga for 2012 og 2013 at vi sel våpen til land som dette, land som undertrykker eiga befolkning.
Kva har skjedd med regelverket? Kvar er verdens strengaste regelverk på våpeneksport? Det verkar som om Erna Solberg, Børge Brende og utanriksdepartementet ikkje tenkjer på det strenge regelverket vårt i det heile tatt! Utanriksdepartementet går gjennom kvar einaste søknad om våpen, men likevel så får land som ikkje følger regelverket vårt våpen! Viss det er sant at vi har verdens strengaste regelverk, kvifor endar då våpen i Saudi-Arabia, Oman og Kuwait? Kanskje er det fordi staten tenker butikk framanfor etikk. Vi som er verdens rikaste land trenger «vurderlege» 22,8 mill. kr for å overleve, som vi får frå å bryte verdens strengaste regelverk! Synes ikkje du at dette er godt gjort av fredsnasjonen Noreg som bryt «verdens strengaste regelverk» og er med å bryte menneskerettane i andre land for å tene usselege 22,8 millionar kroner?
Arbeid, det er jo noko alle treng og for at samfunnet skal fungere. Nokre jobbar i butikk og andre på fabrikkar. Så tenker eg at statsminister Erna Solberg og utanriksminister Børge Brende burde ta seg ein studietur til Saudi-Arabia og sjå kva dei norske våpna blir brukt til der nede. Kanskje sjå seg litt rundt, besøke nokre familiar som har lidd på grunn av regimet, dei har muligens mista ein gut eller ein far.
Korleis trur du at det er for dei å komme dit å seie «beklagar for at son din døde, men vi treng arbeidsplassane våre.» Eg tenkjer nok at det hadde vært ganske ubehageleg å sjå inn i auga til den familien når dei hadde sagt dette, men kva hadde du tenkt viss du hadde vært den personen som hadde mista nokon til eit diktatur og dei hadde sagt dette til deg?
Nokre politikarar blei heilt hysteriske når ulike organisasjonar bl.a. Changemaker seier at våpeneksport til autoritære regimer må bli stoppast. Nokre sa «dette er kroken på døren for norsk våpenindustri.» Er det eigentleg slutten for den norske våpenindustrien viss vi stoppar eksporten til nokre få land? Nei det er det ikkje, Noreg kjem framleis til å halde fram med å selje våpen til andre land som USA, Russland og Frankrike, men når vi slutter eksporten til autoritære regimer, så kjem det til å bli mindre menneskerettighets brot i bytte mot 22,8 millionar kroner Pr. år. Er det verdt å ha 22,8 millionar kroner mindre i eksportinntekter i bytte mot å la være å være med å bryte menneskerettane?
Våpen Noreg har eksportert for lenge sidan forsvinn ikkje, dei går i omløp, dei hamnar med privatpersonar, terroristar og menneskeretts brytarar. Så kan man tenke på Malala som fekk fredsprisen. Tenk på fredsprisen, tenk på baksida av fredsnasjonen Noreg. Kanskje det er på tide at folket stiller leiarane våre til ansvar for handlingane til fredsnasjonen?
En stor takk til alle som deltok i konkurransen. Vi håper fredsinteressen fortsetter!