Tirsdag overrekkes Nobels Fredspris til OPCW, Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons. Kjemiske våpen er ett av flere masseødeleggelsesvåpen hvis bruk strider mot internasjonal humanitær rett. Flere eksperter hevder at kjernefysiske våpen, og mangelen på et eksplisitt forbud mot slike, er den store ”elefanten i rommet”.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
Mandag arrangerte ICAN Norge (Kampanjen for et forbud mot atomvåpen) frokostmøte på Litteraturhuset. Tema for møtet var ”masseødeleggelsesvåpen, Norge og folkeretten”, og i panelet satt Gro Nystuen fra International Law and Policy Institute, president i Røde Kors Sven Mollekleiv, våpenekspert Jørn Siljeholm, og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Nystuen anser årets fredspristildeling som en anerkjennelse av kjemivåpenkonvensjonen. Denne ble vedtatt i 1992, og trådte i kraft i 1997. Kjemivåpenkonvensjonen kom på plass som et resultat av gradvis arbeid med våpenregulerende lover og generelle lover om krigføring. I følge Nystuen har slikt arbeid stått sterkt siden 1800-tallet, og flere av Genévekonvensjonenes hovedprinsipper har beredt grunnen for våpenreguleringsarbeid. Særlig prinsippene om distinksjon [mellom sivile og militære mål] og proporsjonalitet [minimering av ”collateral damage”] var avgjørende for kjemivåpenkonvensjonens tyngde og oppslutning, forteller Nystuen.
Beskyttelse av sivile
Men, det er et paradoks at det finnes forbud mot kjemiske, men ikke kjernefysiske våpen. Dette gjelder særlig om man baserer forbudets legitimitet på Genévekonvensjonenes prinsipper. Jørn Siljeholm mener at bruk av kjernefysiske våpen rammer sivile i mye større grad enn kjemiske våpen.
– Kjernefysiske våpen er elefanten i rommet, sier Siljeholm.
Sven Mollekleiv påpeker at bruk av kjernefysiske våpen vil være forbudt ”by default”, da bruken av slike vil stride mot all humanitær rett. Noen kjernevåpenbesittende land argumenterer likevel for at prinsippene om distinksjon og proporsjonalitet teoretisk sett kan overholdes også ved bruk av masseødeleggelsesvåpen. Slik kan kun et eksplisitt forbud, og ikke Genévekonvensjonene i seg selv, sørge for at land kvitter seg med kjernefysiske våpen.
– Om land har kjemiske eller kjernefysiske våpen på lager, kan jeg garantere at de før eller senere vil bli brukt, sier Nystuen.
Konvensjoner: kraftige nok?
Hvilke strenger bør man da spille på for å få et forbud mot kjernefysiske våpen på plass? Jonas Gahr Støre fronter en fortsatt argumentasjon basert på internasjonal humanitær rett, da han mener humanitærretten er et ”potent virkemiddel”.
– Men vi må også innse at verden ikke lenger er hverken er bipolar [USA-Sovjetunionen], unipolar [USA] eller multipolar – i dag vil jeg kalle den zero-polar. Vi ser at det er vanskelig å gjennomføre globale avtaler fordi man ikke uten videre får med seg et flertall. Da man tenke kreativt. Kanskje må man gå utenfor FN, slik vi gjorde i arbeidet med klasevåpenkonvensjonen, sier Støre.
Man kan også spørre seg om konvensjoner har noe for seg når noen, ofte mektige, land lar være å ratifisere dem. Støre husker tilbake til arbeidet med klasevåpenkonvensjonen og forteller at Carls Bildt hånte konvensjonen fordi stormaktene ikke sluttet seg til den. Støre mener Bildts mistro ble kraftig motbevist, da konvensjonen satte en tydelig norm. På samme måte kan OPCW i utgangspunktet hente ut kjemiske våpen fra land som ikke har ratifisert konvensjonen om kjemiske våpen, basert på sedvanerett.
– Også i tilfeller der det ikke foreligger noe sedvanerettslig grunnlag, kan konvensjoner danne en politisk norm som kan virke stigmatiserende på en produktiv måte, sier Nystuen.
10.12.2013
johanne@norgesfredsrad.no