Gjennom oppveksten i det han kaller en ”strong man’s culture” godtok Hezron Masitsa å bli stemplet som feig når han ikke ville slåss. En valgt, men også medfødt voldsmotstand ble hans vei i livet.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
Hezron er en populær fyr, kan resepsjonisten på hotellet fortelle meg. Men han slår meg likevel som avslappet der han sitter og gløtter ut på gatelivet som turer forbi i høstsolen. Hezron er invitert til Oslo i forbindelse med Kvekerhjelpens femtiårsjubileum, og skal delta på en konferanse om ikkevold arrangert av Kvekerhjelpen og Norges Fredsråd (les sammendrag fra konferansen her). Han er bosatt i Kenya, men dette er andre gang han besøker Oslo.
Forbilder og erkjennelser
På konferansen skal Hezron snakke om sitt arbeid som programkoordinator for Change Agents for Peace International (CAPI) i øst-Afrika. Men før han går inn på hva CAPI driver med, vil han fortelle meg hva som gjorde at han ble engasjert i fredsbyggende arbeid i utgangspunktet. Han sier det særlig er tre personer som har inspirert han: bestefaren, moren, og en britisk kveker.
– Bestefaren min er en helt, og er den som har inspirert meg til å bringe folk sammen. I dag er han 96 år gammel. Da jeg vokste opp var han en streng mann, men likevel søkte folk i lokalsamfunnet alltid hans konsultasjon, forteller Hezron.
Hezron har også latt seg inspirere av sin mor, eller nærmere bestemt hennes opplevelser. Da han i jobbsammenheng skulle dele større problemområder inn i små konkrete deler, innså han moren hans var et offer for kulturell vold.
– Moren min fikk meg da hun fortsatt gikk på skolen, noe som var veldig tabu. Kulturen forventet av henne at hun skulle bo sammen med mannen som hadde gjort henne gravid, men han nektet, og truet med å ta livet av henne. Siden den gang fikk hun vanskeligheter med å bli akseptert i samfunnet, og hun gikk inn og ut av flere voldelige ekteskap. Hun slet stadig med å få endene til å møtes, og til slutt fikk hun HIV og gikk bort. I mine yngre dager var jeg ikke så opptatt av problemene hennes, men etter hvert har jeg skjønt at disse skyldtes kulturelle strukturer, og jeg har blitt mer sensitiv overfor kvinners rolle i samfunnet, forteller Hezron.
En ny dimensjon
Hezron vokste opp med en kvekermenighet, noe det finnes mange av i Kenya. Han karakteriserer menigheten som hvilken som helst annen menighet, der spiritualitet sto sentralt.
– I de rurale kvekermenighetene var ikke fredsbudskapet spesielt vektlagt, og i Kenya er det så mange ulike tilnærminger til kvekerisme at landskapet har blitt veldig fragmentert. Jeg oppdaget fredsdimensjonen først i voksen alder, mye takket være en gammel britisk kveker som oppfordret meg til å delta på seminarer om fredsbygging, konfliktløsning og alternativer til vold i Sør-Afrika. Etter at jeg hadde lært om disse aspektene ble jeg mer engasjert i fredsarbeid i Kenya, og etter hvert begynte jeg å jobbe i CAPI.
Hezron beskriver den britiske kvekeren som en som lever kvekerverdier og handlinger. Selv om Hezron har studert fred fra et akademisk ståsted, finner han seg av og til distansert fra denne tilnærmingen.
– Fredsarbeid kan komme fra hjertet – man trenger ikke å ha studert det. Selv tror jeg den ikkevoldelige kulturen er noe som bor inne i meg. Da jeg nektet å slåss med klassekameratene mine på skolen, ble jeg kalt feig. Men det var greit for meg, det var slik jeg ønsket å leve, forteller Hezron.
Rom for voldsutøvere
Men hva med de som ikke kjenner denne naturlige dragningen til ikkevold, kan også de overbevises til å tre bort fra voldsbruk? Spør jeg Hezron.
Hezron tror det er en lang prosess, men at det er mulig. Først og fremst må man bryte med idéen om det å vinne for vinnings skyld, noe som er en del av hele trossystemet – en del av narrativene som vi vokser opp med.
– Historiene som fortelles preger barnas verdensbilde. Samtlige av historiene i kulturen min handler om sterke, dominerende dyr som vinner. I sammenheng med dette legges det opp til at menn ikke kan gråte, og at menn skal være dominante. Vi er nødt til å skape nye narrativer, der dialog står sentralt, insisterer Hezron.
I tillegg til å endre narrativer mener Hezron det viktig å etterleve ikkevoldsprinsippene i det direkte møtet med voldsutøvere. Mange har kommet til han med et ønske om hjelp.
– Én gang kom det en tung kriminell til kontoret mitt. Jeg visste at han hadde både drept og ranet. Han gjorde meg redd, men jeg tok meg tid til å lytte til han. Kollegene mine var sjokkerte over at jeg ga han slikt talerom, men jeg tror det at jeg lyttet til han var transformerende i seg selv. Som kveker tror jeg det finnes noe godt i alle mennesker, og at det de fleste ønsker seg er en form for anerkjennelse, sier Hezron.
Relasjoner framfor rapporter
Det er når han snakker om de direkte møtene med folk at Hezrons engasjement er tydeligst. Han gestikulerer og forklarer, og trekker fram eksempler både fra privatlivet og ute i samfunnet. Når han snakker om jobben han gjør i CAPI, opplever jeg han som formell og noe distansert. Kanskje er det i rollen som sitt forbilde, bestefaren, at han trives best?
– Dette har lenge vært et dilemma for meg; hva jeg ønsker å oppnå og hva jeg faktisk gjør. I praksis bruker jeg mye tid på å mase på folk om rapporter, tidsfrister og penger. Men når alt kommer til alt handler jo fredsbygging om akkurat disse mellommenneskelige forholdene – ikke bare om å kunne dokumentere utfallene til en gitt tid, sier Hezron.
Det er i forholdet mellom mennesker at Hezron også finner kjernen til selve fredskonseptet. At mennesker med ulike holdninger kan forholde seg til hverandre – at konflikt eksisterer samtidig som man omfavner ikkevold. Han er bekymret for den økende mistilliten han ser i alle samfunn, også de afrikanske.
– Vi brukte å være stolte over felleskapet i Afrika. Over at naboer stolte på hverandre. Men dette er ikke lenger tilfellet. Vi har mistet denne tilliten for lenge siden. Årevis med kolonisering og kald krig setter sine spor i individene og kulturen, tror Hezron.
Derfor drømmer Hezron om en jobb hvor han kan fungere som en person folk kommer til direkte – en som folk kan stole på og være åpne med. Og kanskje er dette den viktigste jobben enhver kan gjøre?
johanne@norgesfredsrad.no
23.09.2013