I dag er USA og Israel verdensledende i bruken av droner til militære formål, men også land som Kina og India er på full fart opp. Den teknologiske utviklingen raser avgårde uten at reguleringen klarer å holde tritt.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
Dette kunne man høre da et vel bevandret panel møttes til debatt om ”morgendagens krigføring” på Fredshuset i Oslo den 10. oktober. I panelet satt Edel Havin Beukes fra Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), journalist og forfatter Bård Wormdal, leder av Norges Fredslag Alexander Harang, professor i journalistikk Rune Ottosen, og Arbeiderparti-representant Ole Kristian Vefferstad.
Dronemarked i vekst
Alexander Harang spår at mye kommer til å skje på dronefeltet framover, noe som delvis skyldes at dette er et marked med stort økonomisk potensiale.
– Dronemarkedet er forventet å vokse fra 6 til 18 milliarder amerikanske dollar mellom 2012 og 2018. Mellom 2011 og 2020 forventes det at 94 milliarder amerikanske dollar vil bli brukt på forskning og utvikling av droner. Dette er en ekstrem vekst, sa Harang.
Harang mener man må også være obs på ”nykommer”-land som Kina, som for tiden har elleve kampdroneprosjekter under utvikling. Andre store aktører som driver utvikling av kampdroner er India, Israel og Iran, som alle har fire kampdroneprosjekter på gang. I Norge finner vi et titalls bedrifter som er medprodusenter av droner til militært bruk, forteller Harang. Han trekker fram Chemring Nobel, Nammo, Prox Dynamix, Simicon, Sensonor, Eidel, Kongsberg, Applica og Deyotek (SAAB) som selskaper involvert i slik produksjon.
– I 2008 hadde vi 3 norske bedrifter som produserte droner for militært bruk. I dag har vi 50, forteller Harang.
Konsernet Kongsberg er dessuten dypt involvert i NATOs dronevåpenprogram som skal stå klart i 2016, sier Harang.
Rettsstridig satellittvirksomhet?
Bård Wormdal er også opptatt av våpenteknologi som befinner seg over hodene våre, og har konsentrert seg mer spesifikt om satellitter. Wormdal utga boka ”Satellittkrigen” i 2011. Han forteller at Kongsberg satellite services har satellittstasjoner plassert på Svalbard og på Antarktis, og at land som USA, India og Sør-Korea laster ned data til disse stasjonene. Når landene bruker data fra disse stasjonene i etterretning og til å peke ut militære mål, står man på ustø grunn i overenskomsten med flere internasjonale avtaler, mener Wormdal. Både Svalbardtraktaten fra 1923 og Antarktistraktaten fra 1961 sier at hverken Svalbard eller Antarktis skal brukes til militære formål, sier Wormdal.
– Jeg har konfrontert politikere og UD med dette, men de avviser at virksomheten på Svalbard og Antarktis strider med traktatene, sier Wormdal.
Tilsvarende mener den politiske representanten på Fredshusets debatt, Ole Kristian Vefferstad, at Norge overholder avtalene som er inngått om Svalbard og Antarktis.
– Satellitter i seg selv er ikke ”gode” eller ”onde” – de kan brukes både sivilt og militært. I Norge trenger vi dem for eksempel for å holde kontroll med grensa til Russland. De er ikke våpen per definisjon, og derfor holder vi oss innenfor Svalbard-traktaten, mener Vefferstad.
Vefferstad slutter seg forøvrig kritikken som både Wormdal og Rune Ottosen legger fram, nemlig at det hersker lite åpenhet rundt disse temaene i Norge. Ottosen har forsket på behandlingen av sikkerhetspolitiske tema i norske medier, og kommet til at mediene ikke evner å innta prinsipielle holdninger. Han mener journalister mislykkes i å ta prinsipiell stilling til det konstante bruddet på svalbardtraktaten, samt til Libya-intervensjonen som utviklet seg til å bli en NATO-styrt angrepskrig stikk i strid med FNs opprinnelige resolusjonstekst.
– La oss ta som eksempel at amerikanske droner drepte en terrormistenkt nordmann i Jemen. Altså en utenomrettslig hendelse. Ville vi, og mediene, vært i stand til å reagere i det hele tatt? Det hersker en manglende evne til å tenke prinsipielt her, mener Ottesen.
Forbud mot drapsroboter
Harang vil trekke flere slike etiske problemstillinger opp på politisk nivå, og selv om våpen ikke er ”gode” eller ”onde”, tror han at teknologi kan endre krigsdynamikken fordi de gjør det lettere å ty til vold.
– Noen typer teknologi gjør det lett å drepe, sier Harang.
Han sikter til framtidige kampdroner som han og Fredslaget kaller ”killer robots” – autonome droner som kan peke ut og drepe sine ofre uten at mennesker trenger å trykke på avtrekkeren.
– Det er utrolig viktig å holde verden fri for slike autonome droner. Vi befinner oss inne i et ”mulighetsvindu” hvor teknologien ikke er ferdig utviklet, og med mindre vi handler nå vil autonome droner være utbredt i løpet av 10-20 år, mener Harang.
Harang ser det som en utfordring at internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter ikke klarer å ta tak i droneproblematikken, da teknologien utvikler seg fortere enn lovgivningen. Han mener Norge bør ta et aktivt standpunkt i kampen for å innføre forbud mot slike våpen.
– Vi kan se tilbake på landminekonvensjonen fra 1997 som førte til at antipersonellminer ble forbudt. Fortsatt holder man på med opprydningen av disse. Se for dere at man hadde klart å forby landminer før de nådde slagmarkene? Vi har mye å tjene på å jobbe forebyggende, sier Harang.
12.10.2013
johanne@norgesfredsrad.no