Hør på podkast: Spotify/ Apple Podcast/ Soundcloud
De siste årene har vi mistet flere sentrale nedrustningsavtaler. Dette er avtaler som de siste 30 årene direkte bidro til å sikre nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen i verden. Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), bedre kjent som Iran-avtalen, er ett nylig eksempel. Avtalen som forbød alle landbaserte kort- og mellomdistanse missiler, INF-avtalen, er et annet. Veien videre for New START-avtalen forhandles også i disse dager. Så hva kan så gjøres for videre atomnedrustning? Har Norge en rolle?
For ordens skyld, et klart svar på dette gis ikke i denne artikkelen. Atomnedrustning er et av de vanskeligste politiske spørsmålene verden står ovenfor, og når det snakkes om atomnedrustning snakkes det både om veien og målet: en verden uten atomvåpen. For det er bred enighet om at vellykket nedrustning er avhengig av et såkalt veikart til nedrustning, og en viktig del av et slikt veikart er verifikasjon. I episode to av Norges Fredsråd sin nye podkast Bomberommet har vi invitert forsker og kjernefysiker Steinar Høibråten ved Forsvarets Forkningsinstitutt til å forklare det norske arbeidet nærmere.
Historisk har vellykket nedrustning vært en kombinasjon av et lappeteppe av nedrustningsavtaler og kontrollmekanismer, et godt internasjonalt politisk klima, samtidig som atomvåpenstatene sine arsenaler ble eldre og dyrere å vedlikeholde. I dag moderniserer atomvåpenstatene sine arsenaler. Likeså har verden fått flere atomvåpenstater, og det politiske klimaet er kjøligere enn det har vært på mange år.
Samtidig forplikter eksisterende internasjonale avtaler og institusjoner parter, atomvåpenstater og ikke-atomvåpenstater, til å fortsatt jobbe for nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Den norske regjeringen sier at Norge opprettholder sine forpliktelser til Ikkespredningsavtalen (NPT), som innebærer blant annet å jobbe for en verden fri for atomvåpen, ved å jobbe
aktivt for inkludere kjernevåpenstatene i initiativer som på sikt kan føre til reell nedrustning. Verifikasjon er et nøkkelområde for å sikre at eksisterende nedrustnings- og ikkespredningsavtaler etterleves og at nødvendig tillit bygges for nye reduksjoner i de kjernefysiske arsenalene. Verifikasjon er nå det mest konkrete området for nedrustningsarbeid internasjonalt. For å oppnå en verden uten kjernevåpen er det avgjørende at stater som ikke har kjernevåpen får ta del i arbeidet med å kontrollere at nedrustningsforpliktelsene følges opp.
Hva vil det si å verifisere nedrustning?
Som fremkommer av podkasten, er dette både et teknisk og politisk spørsmål. Foruten om verifikasjon av nedrustning, oppnås vellykket nedrustning og ikke-spredning også gjennom verifikasjon av ikke-testing og ikke-spredning. På det meste fantes det mer enn 70 000 atomvåpen i verden. Nå er det i underkant av 14 000. Samtidig er forutsetningene for nedrustning noe annet nå, enn det var på slutten av den kalde krigen.
Verifikasjon er viktig i alle former for nedrustning og våpenkontroll, også utover atomvåpen, og gjøres når vi “samler og analyserer informasjon for å ta en informert vurdering om parter følger sine forpliktelser under nedrustningsavtaler” (UNIDIR). Det finnes således flere metoder for verifikasjon av nedrustning. FNs atomvåpenforbud (TPNW), som Norge ikke har signert, inneholder for eksempel bestemmelser om verifikasjon og sikkerhetskontroll. Slik skaper man ikke bare et forbud mot atomvåpen, men også et veikart til total avskaffelse av atomvåpen, et av FNs eldste og mest sentrale mål.
UNIDIR (United Nations Institute for Disarmament Research) identifiserer utvikling og testing av verifikasjons-metoder, blant annet det initiativet Norge er en del av, som viktig for å ha tilstede de rette mekanismene når det internasjonale nedrustningsarbeidet igjen har nådd det punktet hvor parter møtes for å faktisk ruste ned.
Men den politiske viljen må først være tilstede.