I 2021 står menneskeheten overfor enorme utfordringer.
Skrevet av forsker og rådgiver William Sætren.
Klimaendringer truer vår eksistens på denne planeten. Demokratiet er på retrett i steder som Hong Kong, Myanmar, Russland og Ungarn. USA har blitt rokket av høyreekstremisme og politisk ustabilitet. For å gjøre vondt verre har en pandemi tatt millioner av menneskeliv og tvunget den globale økonomien til sine knær.
Vi har mye å klage over i disse dager. Og klage gjør vi.
Fra 2010 til 2019 oppstod det nesten dobbelt så mange protestbevegelser rundt omkring i verden, som i det foregående tiåret. Sosiale medier har fasilitert mye av denne økningen. Det vi ser, hører og opplever, enten på nyhetene, Twitter, Instagram eller TikTok, treffer oss. Vi går i tog, gir penger til innsamlinger og signerer opprop.
Vi kjemper for hjertesakene våre.
Så hvorfor har ikke disse trendene også gitt en folkebevegelse mot atomvåpen? Per i dag utgjør atomvåpen den største og mest akutte trusselen mot vår sivilisasjon. Der hvor klimaendringer er godt på vei til å gjøre jorden ubeboelig for mennesker i løpet av det neste århundre, er atomvåpen istand til til å utslette milliarder av menneskeliv på få minutter.
Dette kan skje når som helst. I dag, i morgen, eller om hundre år. Statistikken tilsier at den daglige risikoen er relativt lav, men over tid er den uakseptabel høy. Sannsynligheten for at et barn som er født i dag opplever bruken av atomvåpen i sin levetid, er mellom 10 og 50 prosent.
Hvorfor demonstrerer ikke millioner av mennesker i gatene for å kreve at politikerne avskaffer atomvåpen, før atomvåpen avskaffer oss? Svaret er komplekst. Men kjernen av problemet er at atomtrusselen er gammelt nytt.
Atomvåpen ser dagens lys
Pandora’s eske ble åpnet i 1945 da verdens første prøvesprengning med atomvåpen fant sted. Da Robert Oppenheimer, leder av Manhattanprosjektet som ga oss verdens første atomvåpen, var vitne til de enorme destruktive kreftene han hadde utløst, bemerket han “now I am become Death, the destroyer of worlds.”
For første gang hadde mennesket utviklet teknologi til å utslette seg selv.
De første 45 årene av atomvåpenets eksistens var de farligste i historien. Under den kalde krigen bygget USA og Sovjetunionen enorme arsenal av atomvåpen for å avskrekke hverandre fra krig. Innen kort tid hadde de utviklet en myriade av atomvåpen til alle tenkelige formål. Luftvern, landminer, undervannsminer, torpedoer, luft-til-luft raketter, artillery, bomber, missiler. Til og med en kjernefysisk bazooka ble utplassert i felten. Innen 1986 var det mer enn 70,000 atomvåpen i verden, nok til å utslette det aller meste av liv på planeten flere hundre ganger.
Vi har kommet skremmende nært dette scenarioet gjentattet ganger.
Under Cubakrisen i 1962 ble en sovjetisk ubåt oppdaget når den prøvde å seile forbi den amerikanske blokaden av den karibiske øyen. Amerikanerne bombarderte ubåten med synkeminer i et forsøk på å tvinge den til overflaten. Kapteinen ved ubåten beordret bruken av ubåtens to atomtorpedoer for å angripe tilbake. Det som forhindret en katastrofe var at båtens politiske offiser, Vasilij Arkhipov, nektet å utføre ordren.
I 1965, i delstaten Arkansas, gikk et Titan II missil i lufta ved et uhell. I etterkant har eksperter vurdert at sannsynligheten for at stridshodet detonerte i eksplosjonen var rundt 50 prosent. I 1969 i Goldsborough, North Carolina, bombet amerikanerne sitt eget territorium ved uhell. Fire av fem sikringsmekanismer i den ene bomben feilet.
Ved flere anledninger har varslingssystemene til både USA og russerne feilet, og utløst falsk alarm om innkommende angrep. Disse, og mange andre nestenulykker er beskrevet i detalj i boken Command and Control.
Trusselen om atomkrig var uunngåelig. Nyhetene var fulle av innslag om det. Øvelser som simulerte atomvåpenangrep var hverdagskost for skolebarn, og bedrifter som installerte private bomberom opplevde en eksplosiv vekst. Trusselen var ikke teoretisk. Frykten var reell. Man kunne se, ta og føle på den.
På 1980-tallet hadde folk fått nok. Millioner av mennesker tok til gatene i det som ble kjent som “Global Freeze”-bevegelsen. To tiår tidligere hadde atommaktene forpliktet seg til å ta konkrete steg mot en verden fri fra atomvåpen under Ikkespredningsavtalen (NPT). Nå mente massene at det var på tide at politikerne holdt det de hadde lovet.
Presset så ut til å gi resultater.
Sovjetunionen og USA inngikk flere nedrustningsavtaler som eliminerte hele våpentyper og reduserte det totale antall stridshoder hver part kunne ha. Den amerikanske president Ronald Reagan og den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov erklærte at en atomkrig ikke kunne vinnes og aldri måtte bli utkjempet. I 1986, det samme året som antall atomvåpen i verden var på sitt høyeste, møttes Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik og klarte nesten å komme til enighet om en avtale som ville ha eliminert atomvåpen for godt. Selv om det ikke skjedde, markerte møtet slutten på våpenkappløpet.
Utgangen av 1980-tallet medbrakte dramatiske geopolitiske endringer, som også markerte slutten på folkebevegelsen mot atomvåpen. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Den kalde krigen forsvant over natten, og med den, det faretruende spekteret av atomkrig.
Med dette endret også trusselbildet seg dramatisk. De tidligere sovjetiske republikkene ble til uavhengige stater. Tre av de fire statene med atomvåpen, Ukraina, Kasakhstan, og Hviterussland gav dem frivillig fra seg. Russland ble den eneste arvingen av Sovjetunionens atomvåpen og inngikk et nedrustnings samarbeid med USA, kalt Megatons to Megawatts. Under programmet ble russiske stridshoder dekommisjonert og brukt som drivstoff i amerikanske atomkraftverk. NATO utvidet seg østover. Det var til og med snakk om at Russland kunne bli medlem av alliansen.
Slutten på den kalde krigen var begynnelsen på problemstillingen anti-atomvåpenbevegelsen står overfor i dag. Uten en ekstern fiende kunne man hverken se, ta eller føle på trusselbildet. Folk begynte å føle seg trygge.
Atomvåpen i dag
Mennesker er reaksjonære av natur og har begrenset kapasitet til å ta til seg informasjon. En naturlig konsekvens av dette er at hjertesaker konkurrerer med hverandre i et nullsumspill. Saker som er mest synlige, enkle å forstå, og demonstrerer tidspress vinner ofte frem.
Klimakrisen er i nyhetene hver eneste dag. Vi kan se de destruktive konsekvensene av naturkreftene vi har utløst, og de strukturelle endringene samfunnet gjennomgår. Effekten påvirker det daglige livet vårt. Protestene i Hong Kong var direkte relatert til lovendringer i regi av de kinesiske styresmaktene for å frarive folket der friheter de har hatt i flere tiår. Black Lives Matter var en respons til økt synlighet av politibrutalitet mot svarte minoriteten i USA.
I motsetning er atomkrisen kompleks, lite synlig og har vedvart siden slutten av andre verdenskrig. Dilemma Robert Oppenheimer sto overfor er nesten uendret i dag. I begynnelsen av 2021 var det 13100 atomvåpen i verden. Dette tilsvarer en reduksjon på mer enn 86 prosent, men det er fremdeles mer enn nok sprengkraft til å utslette sivilisasjonen en par titals ganger.Menneskeheten besitter fremdeles kapasiteten til å utslette seg selv.. Problemet er altså ikke at folk har blitt kalde og kyniske. De bryr seg om andre ting.
En av grunnene til at vi ikke ser en folkebevegelse mot atomvåpen i dag, er at vi så den for 40 år siden. Den kommer mest sannsynlig aldri tilbake. Det er vanskelig å se for seg at folkebevegelsen mot atomvåpen gjenopplives uten at kriteriene som ga oss den første bevegelsen møtes på ny. Det vil si enten med en ny kald krig, eller det utenkelige. Atomvåpen blir brukt. Om atomvåpen blir brukt, enten ved uhell eller ved kynisk kalkulasjon, vil sivilisasjonen slik vi kjenner den idag endre seg dramatisk. I verste fall blir den tilintetgjort.
Denne realiteten kan være enormt frustrerende for de som ser trusselen for det den er.
Heldigvis er ikke folkelig engasjement i seg selv et kriterie for å oppnå politiske mål. Klimakrisen er et godt eksempel på dette, selv om den er langt fra løst. Siden 2000-tallet har vi sett massive demonstrasjoner, klimastreiker, og følelsesladede taler i FN. Det var ikke før klimavennlige tiltak som elbiler, vindkraft og solcellepaneler ble lønnsomt, og vi begynte å kjenne de katastrofale effektene av klimaendringer på kroppen, endringer begynte å skje.
Engasjementet for klima ble samtidig omgjort til politisk kapital, med velgere som støttet politiske prosesser som ga konkrete endringer i klimapolitikken. Det hadde selvsagt vært positivt å ha et lignende engasjement rundt atomkrisen. Men det er ingen grunn til å vente på en folkebevegelse som aldri kommer, for å drive de politiske prosessene som skal til for å minske risikoen fra atomvåpen.
Minekonvensjonen, som forbyr landminer, ble en del av folkeretten i 1999, til tross for manglende folkebevegelse. Nøkkelen til suksess var internt press fra en koalisjon av interessegrupper og engasjerte enkeltpersoner med ressursene til å til å påvirke de politiske prosessene. I 2017 førte den samme typen politisk påvirkningsarbeid, organisert av Den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen (ICAN), til at 122 land i FNs generalforsamling vedtok et totalforbud mot atomvåpen. I 2021 gikk traktatet inn i folkeretten, og skapte en viktig plattform for videre nedrustningsarbeid.
Dette må følges opp. Istedenfor å fokusere på å skape eksternt press gjennom en folkebevegelse, bør fokuset være på holde koken i det interne presset som atomvåpenforbudet har skapt. Nettverket av organisasjoner som ICAN har bygget opp bør utvides til å inkludere allierte grupper, som kan bringe eksisterende politisk innflytelse til bordet.
Nye dører til å sette press på atommaktene har åpnet seg. Eksisterende ressurser i bevegelsen bør omdirigeres og nye midler anskaffes for å sørge for at muligheten ikke går tapt.
Hittil har ingen NATO-land signert atomvåpenforbudet, men flere, som Norge og Nederland er på vippen. Fem av partiene på Stortinget støtter norsk tilslutning. Arbeiderpartiet vedtok nylig at “det bør være et mål for Norge og andre NATO-land å underskrive atomvåpenforbudet.” Med et tydelig ungdomsparti for forbudet, vedvarende positivt politisk press, og en politisk tradisjon forankret i nedrustning- og ikkespredningsarbeid, er veien for Arbeiderpartiet fra “kanskje” til “definitivt” kort. Skulle en rødgrønn regjering komme til makten ved høstens stortingsvalg, vil døren for norsk medlemskap åpner seg enda litt mer.
Dette er et sentralt poeng, fordi land som Norge er i en unik posisjon til å ha enorm innflytelse på atomvåpenpolitikken til atommaktene i NATO. Et av de største interne argumentene mot nedrustning i USA er at den nåværende styrkestrukturen er nødvendig for å berolige allierte om atomparaplyens troverdighet. Om de allierte begynte å melde seg på atomvåpenforbudet, sender de en tydelig melding om at dette er feil. Vurderingene i det Hvite Hus vil endre seg drastisk.
Folkelig engasjement er bra. Det er motiverende å ha et fellesskap bak seg, og kan bidra til å skape legitimitet og politiske endringer. Samtidig må engasjementet konverteres til politisk kapital. Et forbud, forankret i FN, har vist at vi ikke trenger en folkebevegelse for å skape denne kapitalen.
Bildebeskrivelse: Bildet er tatt i Bonn, Tyskland, i 1981, under en fredsmarkering mot modernisering av atomvåpenarsenalene i Vest-Europa.