Torsdag 18. september bekreftet den norske regjeringen at Norge skal bidra militært mot IS i Irak. Foranledningen var en forespørsel fra den amerikanske regjeringen.
Skrevet av: Hedda Langemyr, Norges Fredsråd, og Frode Ersfjord, Fredsinitiativet
Representantenes hus vedtok onsdag 17. september med overveldende 273 mot 156 stemmer at USAs president får myndighet til å væpne og trene syriske opprørsstyrker i kampen mot IS. Den høyt rangerte demokraten Dutch Ruppersberger kommenterte euforisk: “Obama er vår militære leder. Man svekker ikke sin leder når man er i en seriøs krise”.
Hvem som er skyld i den “seriøse krisen” diskuteres ikke videre, og vedtaket forventes å gli gjennom Senatet som en formalitet. USAs president ber ikke om myndighet til selv å delta i krigshandlinger. Dette mandatet tar den amerikanske regjeringen for gitt, etter en kontroversiell tolkning av lovgivning fra 2001 om å kunne angripe al-Qa’ida.
Under debatten spurte republikaneren Adam Kinzinger retorisk hva USAs allierte ville tenke om USA selv ikke deltok i president Obamas planlagte ytterligere væpning av regionen. Spørsmålet stilles også her hjemme, av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Han frykter at Norge får et forklaringsproblem om vi ikke stiller militære styrker til rådighet når USA ber om det. Spesielt hvis andre Nato-land deltar. Frykten er begrunnet i tanken at Norge i fremtiden ikke vil få være med å planlegge de neste Nato-operasjonene, om vi ikke deltar med full styrke når det blir krevd av oss.
Sirkelargumentasjonen er slående: Norge bør delta nå uten å ha en avgjørende stemme i forberedelsene til ny krigføring i Irak – for å kunne mangle den samme stemmen i neste runde.
Det som for en uke siden ble avkreftet tydelig fra Norges regjering, er nå plutselig avgjørende for Norges troverdighet. Norges ideelle rolle i internasjonale politikk, og selvbilde som fredsnasjon møter veggen i konfrontasjon mot alliansepartneres krav.
Fra utsiden i det norske utenrikspolitiske etablissementet kommenterer Janne Haaland Matlary at Utenriksdepartementet mangler faglig styrke innen sikkerhetspolitikk. Med faglig styrke menes her evnen til å forutse verdenmakters ønsker, og deretter uten blygsel stille opp på minuttet. Omveien via Stortinget er altså for risikabel, og muligheten for å bli oppfattet som en «marginal alliansepartner» en trussel mot norske interesser.
Men hva er egentlig norske interesser? Oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høgskole påpeker at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.
Det siste tiåret har angrepskrig og “out of area”-operasjoner preget norsk Nato-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Med dette som bakgrunn bør Norge være desto mer varsom med å delta. En militær intervensjon som ikke tar høyde for årsakene til fremveksten av IS, som ikke har en klar geopolitisk strategi og som ikke har en sluttdato kan få et katastrofalt utfall for en region fylt til randen av våpen og politiske motsetninger.
Ikke en eneste islamistisk terroristorganisasjon har blitt utslettet etter at “krigen mot terror” ble lansert. På grunn av slike organisasjoners struktur, og en viss grad av støtte i lokalbefolkningen, er de nærmest umulig å utslette selv om de kan bli svekket og redusert. En militær innsats mot IS vil derfor holde på lenge, og det er usikkert om den noen gang vil lykkes.
Nye utenlandsoperasjoner vil videreføre en strategi vi lenge har ønsket å bevege oss vekk fra. Vi risikerer igjen å bidra til forverrede tilstander, i et land vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om, der utfallet av en inngripen er høyst usikker.
IS’ bestialske fremferd og terrorisering av sivilbefolkningen i Nord-Irak krever likevel at det internasjonale samfunnet bryr seg. Men hvordan? Det vi vet fra før er at organisasjonens maktbase ligger i en misnøye i befolkningen med vestlig militær inngripen i Midtøsten. Samtidig er gruppen bevæpnet med amerikanske våpen, i likhet med den irakiske nasjonale hæren. Ved å påse en våpenembargo i regionen, vil man ved ett enkelt preventivt grep stoppe opprustningen som vestlige land har stått for. En annen naturlig respons er å sørge for at rekrutteringen til IS stopper. Nato-medlemmet Tyrkia har et spesielt ansvar her, og det bør stilles klare krav om strengere grensekontroller samt avspenning i forholdet mellom kurdiske selvstyremyndigheter og Tyrkia.
I vestlige medier beskrives finansieringen av IS’ styrker hovedsakelig som å komme fra tyverier og petroleumssalg. Noe som ikke nevnes like mye er USAs mest trofaste allierte i regionen, Saudi-Arabia, som ifølge USA selv er den mest sjenerøse donoren til sunnimuslimsk terrorisme i verden. I tillegg til å være et fanatisk, islamistisk diktatur med misjonerende ekstremisme, huser Saudi-Arabia flybaser for amerikansk krigføring i regionen. Landet beskrives av Human Rights Watch som en ener i menneskerettighetsbrudd. Det er også en av ti villige deltakere til en militærintervensjon mot IS. Åtte av de utvalgte har til felles at de er diktaturer.
Ubehaget Norge måtte oppleve ved å stå utenfor dette fellesskapet kan både regjeringen og Stortinget leve godt med.
Kronikk publisert i Klassekampen lørdag 20. september 2014.