Francesca Borri er av de få internasjonale journalistene som har vært – og som skal tilbake til – frontlinjen i Syria. I kryssilden frykter hun ikke døden. Hun frykter at hun ikke skal få mulighet til å fortelle om det hun har sett.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
– Jeg har nok et litt absurd forhold til liv og død. Når jeg er inne i Syria er jeg helt fokusert, helt rolig. For jeg har ikke endt opp der tilfeldig. Noen ganger tenker jeg “ikke dø nå – ikke før historien er ferdig”. Det er da jeg skjønner at jeg er på riktig plass. Da er det ikke noe sted jeg heller vil være.
Dørene som må åpnes
Jeg møter Francesca klokken elleve om morgenen. Hun har allerede drukket fire kopper kaffe, og er langt inne i en analyse av det norske samfunnet og dets innbyggeres påfallende tristhet før jeg har rukket å fiske penn og papir opp fra sekken.
– Jeg våkner klokken kvart på fire hver morgen – som en hane, ler Francesca, som full av iver og nysgjerrighet er klar for en helg i Oslo.
Det var nysgjerrighet som trakk Francesca til Syria den første gangen. I februar 2012 så hun fotografen Alessio Romenzis bilder fra Homs, som hun syntes var av de vakreste og sterkeste hun noen gang hadde sett.
– Man tror at man iakttar personer på et bilde, men jeg fant at det var personene på bildene som så på meg. De spurte “hvor er du?”, og jeg skjønte at jeg måtte dra til Syria, sier Francesca.
Nå har Francesca jobbet som frilanser i Syria i omtrent to år, og hun skal snart gi ut en bok om Aleppo. Motviljen mot å se en annen vei har Francesca båret med seg lenge. Da hun som 24-åring jobbet på den italienske ambassaden i Kosovo ble hun instruert til å avvise folk i nød; de trengende var “for mange” og ambassadens policy var å ikke åpne døren – bokstavelig talt.
– Majoriteten av mennesker godtar å leve slik. Det er klart det er lettere å ikke åpne døren. Men jeg åpnet døren da jeg var i Kosovo. Og det var slik det hele startet, husker Francesca.
“What is seen, cannot be unseen”
Francesca mener at man ikke kan lukke øynene for det man allerede har sett. Og når man først har sett, kan man holdes ansvarlig.
– Jeg er ikke den eneste i Syria – vi er alle i Syria. Og når vi alle ser, er vi alle ansvarlige, sier Francesca.
Siden hun er av de få som har tilgang til historiene i Syria, ser Francesca det som sitt moralske ansvar å fortelle. Rapporteringen fra Syria ble trigget av nysgjerrighet, men fortsatte i kraft av det Francesca kaller en “moralsk plikt”. Hun innså at beslutningstakere på alle nivåer påvirkes av bildene som dannes av konfliktsituasjoner, og at det derfor er avgjørende hvilke historier som kommer ut. Både i Kosovo og Syria oppdaget Francesca, som i utgangspunktet hadde påbegynt en karriere innenfor internasjonal rett, at virkeligheten på bakken ikke samsvarer med teorien.
– I internasjonal rett snakker man om distinksjon mellom sivile og militære mål, og om proporsjonalitet balansert opp mot militær måloppnåelse. På bakken i Syria fant jeg at alt jeg hadde lært om internasjonal rett, var fullstendig fraværende. Sivile er mål i seg selv, og det handler om å ødelegge mest mulig. Det er viktig at folk får vite hva som skjer i praksis, sier Francesca.
Femten minutter i helvete
Det kan synes som om krigen og dens grusomhet er hovedtema for Francescas historier, men selv insisterer hun på at hun aldri skriver om krig.
– Samme hvor jeg drar, handler det om liv. Jeg skriver om livet – ikke krigen. Og ofte handler det ikke en gang om det konkrete livet eller den konkrete historien: Jeg skriver tekster som handler om alles liv – tekster som angår oss alle sammen, sier hun.
Francesca tror at krigssituasjoner kan si noe om menneskelighet i “naken form”. Hun har sett folk bli presset til det ekstreme, og hun ser hvordan krig kan lokke fram de verste sidene hos oss mennesker.
– I Aleppo er det vanlig med luftangrep. Vanligvis sirkler flyene over et område, for så å komme tilbake for å angripe omtrent femten minutter etterpå. Disse femten minuttene er et helvete. Alle er vettskremte. Men når angrepet først treffer, når det er over, da kjenner man på en lettelse. Man kjenner lettelse over at det var noen andre som døde. Slike situasjoner får en til å føle seg som et monster. Det er vanskelig å forholde seg til, sier Francesca.
Ofte prøver hun å finne det “normale” i de ekstreme situasjonene. Slik som når hun skriver om snikskytteren som jobber åttetimersskift. Snikskytteren som kommer på jobb med sminke og pent antrekk, og som parkerer bilen som om hun skulle på kontoret.
– Det handler om å få folk til å forstå at dette kan skje med vanlige mennesker – om å knytte det til en hverdag, sier Francesca.
Feig på hjemmebane?
Men for Francesca er det også vanskelig å forholde seg til noe slikt som en hverdag, særlig hjemme i Italia. Hun ser mange liketstrekk mellom Italia og Midtøsten, og sier at den arabiske våren like godt kunne vært den italienske våren om det ikke var for at italienere har muligheten til å flytte hjem til sine rike foreldre.
Francesca forteller meg at hun ofte føler seg feig fordi hun ikke tar opp kampene som bør kjempes på hjemmebane. Det gjelder blant annet kampen for kvinners frigjøring i Italia. Francesca mener Italia er et deprimerende sted å være kvinne i dag, og at seksualiseringen av kvinner er ekstrem. Etter at hun kom hjem fra to år i Syria fikk hun minimalt med omtale i italiensk presse. En av få henvendelser kom fra et magasin som spurte om hun kunne stille avbildet på forsiden – naken, kun iført hjelm.
– Jeg reiser til frontlinjen i Syria, men klarer knapt en dag i Italia. Jeg beundrer og følger de som starter revolusjoner i Midtøsten, men er for feig til å starte min egen, sier Francesca.
– Om jeg overlever Syria
Om noen uker reiser Francesca tilbake til Syria. Hun vil skrive historier om menneskene som blir boende i ruinene. Menneskene som lever blant de døde, og som uten tilgang på elektrisitet eller tak over hodet, leter etter noe slikt som en hverdag. Hun gruer seg til å reise tilbake, men tror det er mange historier fra Syria som ennå ikke har blitt fortalt. I løpet av samtalen vår sier hun stadig “om jeg overlever Syria”, som om det var en trivialitet. Frykten for ikke å få historiene ut, driver henne tilbake.
– Å ikke fortelle om det jeg har sett vil føles verre enn å dø, sier Francesca.
I vår slippes Francescas bok om Aleppo. En oversatt versjon utgis trolig i løpet av høsten. Her kan du følge Francesca på Twitter.
I anledning kvinnedagen deltok Francesca Borri på arrangementet “Kvinner i krig” på Fredshuset. Les om dette her.
10.03.2014
johanne@norgesfredsrad.no