Årets fredspris til OPCW og arbeidet for et forbud mot kjemiske våpen gir også vind i seilene til arbeidet for å få til det samme med atomvåpen. Problemet ligger imidlertid ikke bare hos stater, men å redusere tilgangen for ikke-statlige aktører.
Det er mer sannsynlig at masseødeleggelsesvåpen blir brukt av ikke-statlige aktører enn mellom stater. Et forbud mot atomvåpen vil redusere risikoen for at det skjer.
20. mars 1995 begynner som en helt vanlig mandag morgen i Tokyo. Undergrunnen og metrovognene er fullpakket med japanere på vei til jobb og sine daglige gjøremål. Fem personer går på tre metrolinjer fra ulike stasjoner, utstyrt med hver sine to poser bestående av 900 milliliter syrin. En dråpe på størrelse med et knappenålshode er nok til å drepe et menneske, og væsken omdannes raskt til en gass som rammer alle som befinner seg i nærheten uavhengig av om de kommer i nærkontakt med væsken. Diskret stikker gjerningsmennene hull på pakkene med den dødelige væsken med en paraply og går av metrovognen på neste stasjon. Tretten personer døde som en følge av angrepet og flere hundre ble såret.
De fem gjerningsmennene som stod bak syringassangrepet i Tokyo tilhørte den religiøse og apokalyptiske sekten Aum Shinrikyo, ledet av Shoko Asahara. Asahara laget sin egen variant av kristendommen blandet med elementer fra østlig mystikk, og predikerte en dommedagsprofeti hvor verden kom til å gå under i en atomkrig. Bare sektens medlemmer kom til å overleve.
Denne hendelsen er et eksempel på den type skrekkscenarioer bruk av masseødeleggelsesvåpen (kjemiske, biologiske og atomvåpen) kan føre til, hvor en liten gruppe terrorister kan spre frykt og lamme sentralnervesystemet til en millionby. Vi kjenner oss igjen fra serier som 24 og Hollywoodfilmer hvor helten redder dagen og stopper skurkene fra å gjennomføre sine forskrudde planer. Denne typen scenario er langt mer realistisk enn muligheten for en tredje verdenskrig hvor stormaktene utsletter hverandre gjennom en utveksling av atomvåpen. Så lenge det finnes grupper med evne og motiver til å gjennomføre slike operasjoner kan vi ikke føle oss trygge, enten de er jihadister, høyreradikale eller kristne dommedagsprofeter. En ny rapport bestilt av Pentagon viser blant annet at amerikanske atomkraftverk fortsatt ikke er godt nok sikret mot terrorangrep.
Takket være konvensjonen som forbyr kjemiske våpen og som håndheves av Organization for the Prohibition of Chemical Weapons, har vi kommet langt i kampen mot kjemiske og biologiske våpen – selv om det fortsatt finnes lagre av disse våpnene igjen i flere stater, deriblant Syria. Fredsprisen til OPCW har aktualisert behovet for en lignende prosess for å avskaffe atomvåpen. Her har arbeidet gått i sneglefart, og lite har skjedd på ti år.
Et viktig tiltak for å redusere risikoen for atomterrorisme er en avtale som søker å hindre spredning av fissilt materiale som kan brukes til å produsere atomvåpen – det vil si anriket uran eller plutonium. Obama-administrasjonen har gått helhjertet inn for at det framforhandles en Fissile Material Cut-Off Treaty (FMCT) men Pakistan blokkerer for en slik avtale fordi de mener de blir forskjellsbehandlet vis-à-vis India, som USA har inngått en avtale om utvikling av sivil kjernekraft med.
Selv om FMCT vil være viktig, kan atommaktene gjøre langt mer ved å selv gå inn for å avskaffe sine egne atomvåpenarsenal uten betingelser, og støtte et generelt forbud mot produksjon, utvikling og bruk av atomvåpen slik man har fått på plass for kjemiske og biologiske våpen. Da kan ikke lenger stater som India og Pakistan bruke Vestens dobbeltmoral som unnskyldning for å ikke gjøre noe, og det vil fungere som glidemiddel i internasjonale forhandlinger som har stått i stampe i mange år.
Et forbud mot atomvåpen vil ikke kunne hindre at fundamentalistiske grupper forsøker å skaffe seg og bruke masseødeleggelsesvåpen, ettersom de ikke forholder seg til internasjonal rett. Men det vil kunne redusere risikoen for at de vil lykkes, dersom det etableres et effektivt kontrollregime. Vi vet at flere grupper allerede har forsøkt og mislykkes, og at det ikke er viljen det står på. La oss ikke vente til de får evnen til å gjøre alvor av planene sine også.
Hedda Langemyr, daglig leder Norges Fredsråd
Lars Gaupset, daglig leder Nei Til Atomvåpen
Les artikkelen i Dagsavisen