2014. Året der Russland annekterer Krim, konflikten på Gazastripen eskalerer, og IS’ kalifatprosjekt kupper den internasjonale agendaen. Økt politisk spenning, maktpolarisering, uklare grenser og menneskerettighetsbrudd er noe av det vi vil huske fra dette året. Dommedagsprofeter messer og kronekursen går nedenom. Men hvor går veien videre? Hva blir de store fredspolitiske utfordringene i 2015 – hvor må fredsbevegelsen gi jernet?
Spenningen mellom Øst og Vest og det potensielle opprustningskappløpet vil prege 2015. Hvordan de ulike aktørene vil opptre, og hvilke aktører som blander seg inn gjenstår å se. Russland krever innflytelse i egen bakgård, og NATO svarer med økt tilstedeværelse og øvelser langs alliansens østlige grenser. Partene er gjensidig økonomisk avhengige av hverandre, men viljen til åpen dialog om tiltak som ikke eskalerer spenningen synes fraværende.
Spenningen i Ukraina vil ikke gi seg bare fordi året går mot slutten, og verken konflikten i Irak eller Syria ser ut til å blåse over med det første. Den Islamske Staten kommer til å fortsette sin brutale framferd i disse områdene, og de politiske grensene vil forskyves igjen. Vårt beste tips: Sett innkjøpet av globus som viser landegrenser på vent!
En annen fredspolitisk utfordring vil være norsk våpeneksport. Norge tillater i dag ikke salg av avanserte våpensystemer til undertrykkende regimer. Våpendeler og militære kommunikasjonssystemer selges likevel over en lav sko. Militærindustri skaper arbeidsplasser, og den økonomiske logikken i dette – det våpenindustrielle komplekset – gjør krig og konflikt til en lønnsom affære. Ønsker vi at Norge skal være en nasjon som tjener på krig andre steder i verden? Vi må tørre å ta debatten og redefinere vår rolle som våpeneksportør.
Forsvarspolitisk står regjeringen ovenfor en rekke vanskelige valg. Hvilket forsvar ønsker vi at Norge skal ha? Kan en nordisk forsvarsallianse på sikt være et alternativ til medlemskap i NATO? Er angrep det beste forsvar, eller kan NATO gå tilbake til å bli en mer rendyrket forsvarsallianse? Og bør vi trekke styrkene våre ut av Midtøsten? Hva med NATO-øvelser som utspiller seg nær den russiske grensen?
Forsvarsbehovet henger også sammen med den økte trusselen fra religiøse ekstremister. Den feilslåtte krigen mot terror har gitt islamister et solid rekrutteringsgrunnlag blant frustrerte innbyggere. Norge deltok aktivt i bombingen av Libya i 2011, deltar fortsatt i krigen mot terror, og stiller seg bak USAs bruk av angrepsdroner for å bekjempe terrorisme. Denne innblandingen i internasjonale konflikter gjør også oss til et potensielt terrormål.
Trusler om terrorangrep har ført til en midlertidig bevæpning av den norske politistyrken. Denne opprustningen er ikke nødvendigvis så enkel å reversere, og Norges Fredsråd har liten tiltro til løftene om ”midlertidighet”. Årsaken til bevæpningen er ikke en konkret tidsbegrenset trussel, og allerede nå ser vi en tendens til at terskelen er lav for å forlenge den ”midlertidige” bevæpninga. Med en regjering som stiller seg positive til bevæpning av politiet, kan denne unntakstilstanden fort ende opp med å bli normaltilstanden.
Mens vi diskuterer forsvar og sikkerhet både på hjemmebane og bortebane, har et nytt element kommet inn i debatten, etter at Aftenposten de siste ukene har avslørt overvåkning av Stortinget. Det spekuleres høyt og lavt om hvem som står bak, og kritikken har haglet både mot de som burde ha avverget eller oppdaget det. Er vi for naive? Hvilke konsekvenser kan fremmede makters overvåkning av oss ha for vår sikkerhet?
Den norske asylpolitikken er en annen utfordring for 2015. Verken den overordna politikken eller saksbehandlingen er i nærheten av å være god nok. En gjennomsnittlig behandlingstid av asylsøknader på seks måneder, resulterer i at mennesker på flukt må sette hele livet sitt på vent mens norske saksbehandlere avgjør om de virkelig har grunn til å være redde. Retten til asyl er nedfelt som en menneskerett, og vår plikt til å ta i mot flyktninger er fastsatt i Flyktningkonvensjonen. Det blir feil å se på spørsmålet om asyl som et rent politisk spørsmål. Vår deltakelse i internasjonale konflikter bidrar dessuten til å skape flyktninger. Vi må ta ansvar for våre handlinger og få på plass bedre asylpolitikk og normer for en mer human og effektiv saksbehandling.
Norges Fredsråd skal være en paraplyorganisasjon for den norske fredsbevegelsen. En viktig del av vårt arbeid er å spre kunnskap om fredspolitikk. I 2015 vil denne oppgaven bli enda viktigere en før, ettersom norske og internasjonale mediehus står overfor store utfordringer. Balansen mellom god kvalitetsjournalistikk og lønnsomhet i digitaliseringen av stadig flere medier bidrar til at smale aviser og nyhetshus slukes av større byrå med markedsføringsledere som forstår at pupper selger bedre enn gravende utenriksjournalistikk. En fordumming av den offentlige debatten er en av de største og mest grunnleggende utfordringene i årene som kommer.
Norges Fredsråd takker alle samarbeidspartnere, bidragsytere og alle som har møtt opp på seminarer og andre arrangementer i året som snart er omme – vi ser frem til å fortsette arbeidet i 2015. God jul og et fredfylt nytt år!
