Kronikk først publisert i Dagbladet 28. april.
Det er ikke mangel på aktører som har begravd fredsbevegelsen de siste månedene. Sistemann ut er Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell fredag 15. April.
Jeg reagerer sterkt på Ramnefjells påstand om at “etter tiår med fredsaktivisme er det bare konspirasjoner igjen”. Ramnefjell kommer med en lang rekke påstander som kjapt avslører liten kunnskap om hvilke forutsetninger fredsbevegelsen jobber under og mangel på reell nysgjerrighet for hva den organiserte fredsbevegelsen faktisk har gjort de siste årene.
Fredsbevegelsen er ikke det vi engang var. Narrativet om at vi spiser oss selv er derimot en grov forenkling. Nedbygging av fredsbevegelsen har vært styrt fra myndighetenes side, både økonomisk og politisk. Betydelige endringer i norsk utenriks- og forsvarspolitikk, uten nevneverdig kunnskapsbasert kritisk samfunnsdebatt og synkende tillit til sivilsamfunnet, gjør det svært krevende å starte debatt om utenriks- og forsvarspolitikk. Det virker som norske mediehus har liten selvinnsikt i å forstå omfanget av både egen og politikeres definisjonsmakt.
Et sentralt poeng i Ramnefjells kommentar er den statlig støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber med fredspolitiske spørsmål. Norges Fredsråd er en paraplyorganisasjon for 18 organisasjoner, har ingen fast driftsstøtte, og medlemskontingenten er satt lavt for å hensynta at brorparten av våre medlemsorganisasjoner er små og drevet på frivillig basis. Vi søker på tilskuddsordninger hos blant annet Utenriksdepartementet årlig. Disse gir ikke driftsstøtte, og prosjekter for å styrke samordningen av fredsbevegelsen er ikke en prioritet. Det finnes ikke statlige tilskuddsordninger tilgjengelig for fredsarbeid utover opplysningsarbeid om atomvåpen og nedrustning, en liten pott som bare har blitt mindre de siste årene. Hvis Ramnefjell ønsker en bedre forståelse for konsekvensene av dette for fredsbevegelsen og den norske samfunnsdebatten, henviser jeg til de mange innspillene Norges Fredsråd har levert de siste årene. De ligger på våre hjemmesider.
Ramnefjell trekker fram Fredrik Heffermehls kamp mot Nobelkomiteen i samme setning som han kobles til Norges Fredsråd. Heffermehl har ikke hatt en aktiv rolle eller vært premissbærende for Norges Fredsråds arbeid på over ti år. I februar i Klassekampen tok Heffermehl avstand fra oss og våre prioriteringer, det samme gjør han i sitt eget tilsvar til Dagbladet. For øvrig har Norges Fredsråd vært hovedarrangør for fakkeltoget som har hedret fredsprisvinnerne nesten hvert år de siste 15 årene.
Videre trekker Ramnefjell likhetstegn mellom fredsbevegelsen og enkelte “nyttige idioter for Russland”. Han nevner ikke vår tydelige fordømmelse av Russlands invasjon og brutale krigføring i Ukraina, eller vår tilslutning til samtlige markeringer i solidaritet ofrene for krigen i Ukraina vi har fått henvisning om eller selv blitt oppmerksomme på.
Fredsbevegelsens grunnprinsipper om ikke-vold og anti-militarisme står støtt. Vi vil alltid fremme dialog og diplomati. Nedbryting av kontakt og relasjoner på tvers av landegrenser er til stor lidelse for sivilbefolkning, og gal utvikling for en verden som skal og må bygge en internasjonal orden for å finne løsninger på en rekke felles globale utfordringer. Det går ikke på akkord med den solidariteten en stor majoritet av fredsbevegelsen har med ofrene for krigen i Ukraina og deres kamp for frihet og overlevelse. De som søker å minimere de mange folkerettsbruddene og krigsforbrytelsene vi ser, også i Ukraina, tar vi sterk avstand fra.
Vi lever i en tid der flere aktører jobber for å delegitimere internasjonale institusjoner, normer og regler, i kombinasjon med konvensjonell militær og kjernefysisk opprustning, fra alle atomvåpenstater. Som norsk fredsbevegelse har vi et ansvar for nettopp å vise hvilken rolle Norge tar i denne utviklingen.
NATO, verdens absolutt største og mest moderne militære allianse, med land som til sammen har tusener av atomvåpen, er i dag skjermet for opplyst kritisk debatt rundt deres politikk, formål og historie. I 2019 mente 8 av 10 nordmenn at norsk NATO-medlemskap bidrar til å trygge landet. En majoritet av journalister har redusert den norske samfunnsdebatten rundt Norges møte med krigen i Ukraina til en konfliktlinje mellom de som er for NATO-medlemskap og de som er i mot. Som en representant for fredsbevegelsen skulle jeg heller gjerne se mer kritisk journalistikk, særlig overfor våre ledende politikere, rundt hvilke langsiktige konsekvenser politikken som nå føres kan ha nasjonalt og internasjonalt.
Norges Fredsråd sitter i rådet til ICAN Norge, den internasjonale kampanjen som jobber for å styrke FNs atomvåpenforbud. Norsk tilsutning til FNs atomvåpenforbud blokkeres fordi det påstås at tilslutning er i strid med våre NATO-forpliktelser. Som sivilsamfunnsorganisasjon jobber vi for å endre norsk politikk. At Norge ikke kan ta avstand fra atomvåpen, verdens verste masseødeleggelsesvåpen, fordi våpenet er integrert i vår forsvarspolitikk, viser hvor normalisert atomvåpen-spørsmålet er og hvor snevert handlingsrommet har blitt. Det må være rom for å kritisere slik politikk uten å bli tatt til inntekt for Russlands propaganda.
Ramnefjell inviterer fredsbevegelsen til debatt, men viser manglende vilje til å faktisk høre på oss. Hverken Fredrik Heffermehl eller Pål Steigan er premissbærende for vår organisasjon. Vi vil gjerne være med å diskutere hvilken verden politikken som nå føres skaper og hvordan vi som sosial bevegelse kan bidra til å endre kurs for Norges rolle internasjonalt, men en slik diskusjon må ta utgangspunkt i virkeligheten og ikke i fordommer eller konspiratoriske miljøer.
Oda Andersen Nyborg, daglig leder, Norges Fredsråd