Mange har den siste tiden kritisert den enorme medieplassen som er gitt dels uvesentlige samfunnsaktører og enkeltpersoner som Mulla Krekar og Max Hermansen. Å flørte med og synse om enkeltpersoners forenklede og forvrengte verdensbilder er uverdig en konstruktiv debatt. Man er nødt til å gjenvinne fokuset på ting som faktisk skjer og som vi har vært delaktig i: Invasjoner som har bidratt til å destabilisere hele regioner i Nord-Afrika og Midtøsten, en påfølgende katastrofal flyktningeflom som vi nekter å ta ansvar for, og egen våpeneksport til diktaturer som undertrykker sin egen befolkning på det groveste.
I anledning kvinnedagen er det på sin plass å fremheve at kvinner og barn er blant gruppene som er mest utsatt i krig og konflikt. I år er det 15 år siden FN-resolusjon 1325 ble vedtatt. Resolusjonen omhandler blant annet kvinners rolle i fredsbyggende arbeid, samt ivaretakelsen av kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt.
Regjeringen la nylig frem en ganske ambisiøs handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet for den kommende treårsperioden, basert på denne resolusjonen. Men de gode intensjoner som skisseres der står i grell kontrast til resultatene av vår krigsdeltakelse i NATOs out of area-operasjoner, blant annet i Afghanistan, Irak og Libya de siste årene.
Den offensive krigføringen har etterlatt dysfunksjonelle stater preget av indre oppløsning, korrupsjon og manglende demokrati. Som umiddelbar konsekvens flykter kvinner i Syria, Irak og Libya for ikke å bli solgt som varer til IS’ soldater. Mange av de millionene som flykter til nabolandene blir i tillegg utsatt for overgrep og seksualisert vold i flyktningleirene.
Lovløsheten som kvinner utsettes for, fra vold i nære relasjoner til strukturell vold og systematisk diskriminering, gjør det desto vanskeligere å kjempe for kvinners rettigheter. Ytterligere konsekvenser av vår krigføring er dermed at kvinner fortsetter å bli utelukket fra fredsforhandlinger som oppstår i kjølvannet av konflikter. Samtidig viser ny forskning at kvinners aktive deltakelse og kompetanse i fredsprosesser øker sjansen for en fredsavtale mellom partene. I fredsforhandlinger er det likevel kun en marginal andel kvinner representert.
Studien viser også at partene i fredsprosesser sjelden tar initiativ til å inkludere kvinner på egenhånd. Med andre ord har tredjeparter i fredsprosesser, som Norge, et helt spesielt ansvar for å inkludere kvinner i fredsforhandlinger. I følge den nye handlingsplanen vil regjeringen ”bidra til å øke kvinners deltakelse og innflytelse i prosesser knyttet til fred og sikkerhet”. Men uten noen form for sterkt politisk press på partene for å sikre kvinners konkrete innflytelse i fredsprosesser er det høyst sannsynlig at kvinner fortsatt utestenges.
Regjeringen ignorerer dermed ikke bare kvinner som flyktninger og ofre for vår krigføring, men også som sentrale aktører i konfliktløsning.
Tidligere høykommissær for menneskerettigheter Navi Pillay uttalte under lanseringen av regjeringens handlingsplan at Norge blant annet må begynne å se på tiltak for egen våpeneksport utad. Kvinnefornedrende diktaturer som Saudi-Arabia, Oman, De Forente Arabiske Emirater, Qatar og Kuwait – som undertrykker egen befolkning på det groveste – fråtser i norsk krigsmateriell. Regjeringen tillot for eksempel senest i fjor en milliardkontrakt for eksport av et rakettsystem til Oman – den største enkeltstående leveransen i Kongsberggruppens historie.
Vi har også sett at våpen havner i hender på ekstreme grupper som IS, som per definisjon undergraver kvinners rettigheter. Debatten i Sverige om våpeneksport til diktaturer er blitt så het at man snakker om regjeringskrise og Tyskland har vurdert å innstille sin milliardeksport til Saudi-Arabia. Her hjemme vil ikke Børge Brende engang diskutere saken – og altfor for få medier stiller han til veggs.
Til tross for en ambisiøs handlingsplan for kvinner holder ikke våre gode hensikter vann når våre faktiske handlinger undertrykker kvinner.
Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland poengterte nylig alvorligheten av at mediene fylles med spekulasjoner rundt terror og hva som kan komme til å skje, i stedet for å fokusere på hva som faktisk skjer. Vi står nå ovenfor den største flyktningekatastrofen siden andre verdenskrig. At regjeringen da velger å avvise FNs oppfordringer om å ta imot flere flyktninger og bidra såpass lite til den humanitære krisen, beviser at hensynet til sivilbefolkningen ikke har vært årsaken slik man hevdet da krigføringen i Libya, Irak og Afghanistan startet. I dag har over 15 millioner syrere behov for akutt humanitær hjelp, men vår regjering velger å gi kun 11 øre dagen til de syriske krigsofrene.
Det er på høy tid at regjeringen tar et reelt ansvar for vår egen rolle i verden, også som fredsmekler, dersom vi faktisk skal virkeliggjøre vårt nåværende forvridde selvbilde som fredsnasjon og humanitær stormakt. Samtidig må vår fjerde statsmakt snarlig løfte den humanitære krisen, og det som faktisk skjer, opp på den nasjonale dagsorden. Når våre bomber bidrar til forverrede tilstander og kvinneundertrykkelse, er det på tide at vi tar et oppgjør med vår egen krigsinnsats.