Da OPCWs Syria-delegasjon først fikk beskjed om at OPCW hadde vunnet Nobels Fredspris, trodde de ikke på det. De eksplisitt ikke-fredelige forholdene i Syria gjorde utnevnelsen surrealistisk, uttaler Scott Cairns, leder for delegasjonen i Syria.
Tekst og foto: Johanne Hoffart
Fredsprisvinneren OPCW (Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons) gjestet Oslo denne uka. På onsdag frigjorde tre OPCW-representanter (Syria-delegasjonsleder Scott Cairns, våpeninspektør Awni Al-Otoom og OPCWs talsperson Michael Luhan) rom i en tettpakket timeplan for å ta turen til Fredshuset. De kom for å fortelle om arbeidet sitt, men de fremmet også et sterkt ønske om å knytte bånd til norsk sivilsamfunn og fredsbevegelse.
Fredsprisen som momentum
For mange var OPCW ukjent før Syria-konflikten og fredsprisen satte dem på internasjonale mediers agenda. Men organisasjonen har fungert siden kjemivåpenkonvensjonens ikrafttredelse i 1997. For en organisasjon som har jobbet jevnt og trutt – nærmest i det stille – i 16 år, kan tildelingen av en fredspris og dens påfølgende oppmerksomhet virke overveldende. Hvordan styrker tildelingen OPCW? Kan tildelingen ha noen uønskede konsekvenser for OPCWs arbeid i felt?
Lederen for OPCWs Syria-delegasjon Scott Cairns mener at tildelingen kom på et godt tidspunkt.
– Vi hadde nok fortsatt å jobbe jevnt og trutt også uten prisen, men det er godt å vite at det vanskelige arbeidet man gjør settes pris på. Tildelingen gir et momentum. Vi trenger dette momentumet for å få de resterende landene [Egypt, Angola, Nord-Korea, Sør-Sudan, Israel og Myanmar, journ. anm.] til å ratifisere kjemivåpenkonvensjonen.
Cairns forteller at OPCW stiller høye krav til sine ansatte, og at de sendte noen av sine beste og mest erfarne våpeninspektører til Syria. OPCW ville inn i Syria allerede i April, men fikk ikke komme inn i landet før i August. I August satte de i gang et effektivt og målrettet arbeid. Cairns kan ikke få presisert nok at OPCWs oppgave er å skaffe teknisk bevismateriale som skal være så grundig undersøkt at dets status som bevis er uomtvistelig.
– Teknisk bevisførsel er oppgaven vår. Vi er ikke en politisk organisasjon, vi er en teknisk organisasjon. Vi tar ikke imot materiale som vi ikke har sanket inn selv, og det vi legger fram skal komme fra en ”proper chain of evidence”, sier Cairns.
Han forteller at opprørsgrupper i Syria anser OPCW som en nøytral aktør, noe OPCW streber etter. På spørsmål om hvorvidt tildelingen kan endre en slik oppfatning, svarer Cairns at OPCW i Syria jobber pragmatisk med ett mål for øyet: å fjerne de kjemiske våpnene.
– Om det betyr at vi må gå i samtale med både regjering og opprørsgrupper – so be it. Vi opprettholder vårt mandat gjennom å holde oss til én ting. Selv om det i noen tilfeller er hjerteskjærende å gjøre én ting når man egentlig ønsker å gjøre ”alt”, sier Cairns.
Sivilsamfunnet som samarbeidspartnere
Selv om OPCW kanskje klarer å holde seg apolitiske i Syria, knytter representantene sitt arbeid med kjemiske våpen opp mot en bredere debatt om masseødeleggelsesvåpen. OPCW har nylig begynt å samarbeide med NGOer i Midtøsten som arbeider med atomvåpenproblematikk.
– Vi kan lære mye av hverandre. De vet mye om atomvåpen, men ikke så mye om kjemiske våpen. Vi kan bidra med kunnskap om konvensjonene, slik at de kan arbeide opp mot lignende konvensjoner, sier Luhan.
Michael Luhan er særlig opptatt av sivilsamfunnets rolle, og ønsker at OPCW skal inngå samarbeid med NGOer over hele verden. Cairns peker på et eksempel fra Syria hvor sivilsamfunnet var til stor hjelp for OPCW:
– Vi fikk beskjed om at det hadde vært et angrep på en gruppe sivile, men vi antok at det var et ”konvensjonelt” angrep. Gjennom sosiale medier fikk vi øye på vitnesbyrd som hevdet at kjemiske våpen var blitt brukt. Det ble en av årsakene til at vi gikk inn og undersøkte nærmere. Slik fungerte sivilsamfunnet og sosiale medier nærmest som et ”early warning system”, forteller Cairns.
Luhan forteller at Norge ga de første midlene til OPCWs NGO-samarbeidssatsning, og han håper et slikt engasjement for sivilsamfunnet fortsetter. OPCW-representantene viste sterk interesse for å holde kontakt med norsk fredsbevegelse, og følgende uttalelse kan vel ikke anses som annet enn en invitasjon?
– Neste år skal vi arrangere en konferanse, og da vil vi at representanter herifra [fra Fredshuset journ.anm.] også skal delta, sa Luhan.
johanne@norgesfredsrad.no
14.12.2013
__________________________________________________________________________
Flere bilder fra besøket:
