På sitt årlige presseshow uttalte Russlands president Vladimir Putin i dag at det foregår en borgerkrig i det sørlige Tyrkia. Samtidig presiserte han at Russland ikke vil oppheve reiseforbudet for russere til Tyrkia fordi sikkerhetsrisikoen er for stor. Det at Putin ordlegger seg så tydelig er med stor sannsynlighet et forsøk på å skade Tyrkia og så splid mellom Tyrkia og dets vestlige allierte i NATO. Men, selv om russisk egeninteresse ligger bak utspillet, er det mye som tyder på at Putin har rett.
I begynnelsen av mars beskrev Washington Post hvordan tyrkiske styrkers offensiv mot kurdiske militser i det sørlige Tyrkia underminerer Vestens kamp mot IS i Syria og samtidig øker faren for en borgerkrig. USA har siden 2014 vært alliert med kurdiske YPG (People’s Protection Units), som har vist seg å være blant de mest effektive styrkene i kampen mot IS. Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har protestert mot alliansen, og skal ha bedt Obama om å bryte samarbeidet. Årsaken er YPGs tette bånd til PKK (Kurdistan Workers’ Party), som regnes som en terrororganisasjon av både USA, EU og Tyrkia. USA har så langt fortsatt støtten til YPG. Erdogan har derimot rettet kanonene mot kurdere internt i Tyrkia, under påskudd av å gå etter PKK.
For, mens Erdogan sier at Tyrkia kjemper mot alle terrorister – både IS og det kurdiske PKK – er det tydelige indikasjoner på at det er den vedvarende kampen mot kurderne som er hovedprioritet. Presidenten bruker kampen mot IS som et påskudd for å sloss mot kurdiske militser for å styrke sin posisjon ved å knekke all politisk og militær motstand. Kurderne utgjør Tyrkias største minoritet, men har aldri blitt ordentlig integrert i et samlet Tyrkia. I stedet har vi sett en økende tyrkisk etnisk nasjonalisme der det ikke er rom for kurderne.
Den autoritære Erdogan fremstår samtidig som Europas redningsmann i den pågående flyktningkrisen. Avtalen mellom EU og Tyrkia om at flyktninger som kommer sjøveien til Europa skal fraktes tilbake til Tyrkia har styrket Erdogans posisjon både nasjonalt og internasjonalt. Den samme presidenten fikk nylig fengslet to tyrkiske journalister for anklager om spionasje etter at de publiserte en video som angivelig viser smugling av våpen fra Tyrkia til IS-kontrollerte områder. Tyrkiske myndigheter nekter for at lastebilene skulle til IS, og sier det er snakk om hjelp til den turkmenske minoriteten i Syria. Men måten journalistene har blitt behandlet på vitner om et svært illiberalt regime som ikke tolererer motforestillinger til den offisielle linjen. Behandlingen av de to journalistene føyer seg inn i rekken av eksempler på hvordan Erdogans Tyrkia bruker rettsapparatet aktivt for å hindre pressefriheten. Selv utenfor Tyrkia går han til søksmål mot enkeltpersoner, slik som mot den tyske komikeren Jan Böhmermann. I mars opptrådte Böhmermann på tysk tv med et satirisk dikt som lenket Erdogan til dyresex og undertrykkelse av kristne og tyrkiske minoriteter.
Dagens situasjon er at vi har en russisk diktator som nylig opprettet en nasjonalgarde for å kunne slå ned på opposisjonen i det kommende valget i 2018. Putin har selv bidratt til å starte borgerkriger i Russlands nabolag, likevel nøler han ikke med å anklage Erdogan for å gjøre det samme i Tyrkia. Putin viser nok en gang at han er en dyktig taktikker som vet å så splid blant sine motstandere i NATO. Men Putin peker på et reelt problem i NATOs alliansepolitikk når et medlemsland både beveger seg i stadig mer autoritær retning og følger egne interesser på tvers av alliansens mål. Samtidig er EU i møte med flyktningkrisen ikke sterke nok til å forsvare europeiske idealer om frihet, likhet og brorskap, men velger heller å la frykten for en langvarig asylkrise styre beslutningsprosessen. Slik endte EU opp med å gi Tyrkia deres største utenrikspolitiske seier på lang tid, etter gjentatte utsettelser av et høyt ønsket EU-medlemskap. Det skulle altså ikke mer enn én presset situasjon til for at EU allierte seg med nærmeste diktator og således styrket hans posisjon.
Både EU og NATO bør vurdere dagens situasjon nærmere og stille noen grunnleggende spørsmål om hvem de velger å samarbeide med. Tyrkias autoritære utvikling med økt sensur og brudd på grunnleggende menneskerettigheter bør ikke belønnes med vedvarende våpeneksport, alliansepolitikk og politiske hestehandler.
Relaterte lenker:
The growing risk of civil war in Turkey
Protests as espionage trial of prominent Turkish journalists resumes
Satire on Trial: Erdogan’s Demand for Legal Action Puts Merkel in a Bind
Free Speech Isn’t the Only Casualty of Erdogan’s Repression