Sist helg demonstrerte tusener mot bombing av Syria i Madrid og London. Demonstrantene har forstått det statslederne ikke ser ut til å ta inn over seg: Konflikten i Syria er alt annet enn en enkel konflikt, og lar seg ikke løse av et europeisk bombetokt. All erfaring tilsier at militære maktdemonstrasjoner ikke er måten å vinne over terrorister. Bombing av Syria vil verken resultere i slutten for IS eller krigen i Syria, men derimot medføre ytterligere humanitære lidelser og oppblomstring av terrorisme.
Krigen i Syria går snart inn i sitt sjette år. Siden den arabiske våren startet i 2011 har protestene utviklet seg til å bli et regionalt og internasjonalt anliggende. I dag ser vi en uoversiktlig situasjon i Syria hvor flere titalls konfliktlinjer og flere hundre forskjellige opprørsgrupper innad i landet bidrar til å forsterke allerede eksisterende konflikter i regionen. Krigen i Syria blir i dag sett på av mange som selve symbolet for kampen mot IS, og stadig flere eksterne parter ønsker å gripe inn militært. I august i fjor gikk USA inn med bombefly. Siden den gang har flere fulgt etter, og lite tyder på at den internasjonale innblandingen vil stoppe nå. Som et resultat av Paris-terroren 13.november har Frankrike intensivert sin IS-offensiv i Syria, og etter nedskytingen av et russisk passasjerfly den 31. oktober gikk også Putin inn med missiler og langtrekkende bombefly. Frem til denne høsten har FNs Sikkerhetsråd vært lammet med Russland og Kina på Assad sin side, og USA, Frankrike og Storbritannia på opprørernes. Som følge av nedskytningen så det derimot ut til at Russland og Vesten ville forenes mot en felles fiende, helt til NATO-landet Tyrkia nylig skjøt ned et russisk bombefly og vanskeliggjorde en bred felles front mot IS. De siste ukers skiftende koallisjonslinjer viser at konflikten i Syria er mer kompleks enn noensinne. Derfor må vi anerkjenne at situasjonen krever en tilsvarende kompleks løsning.
Bomber for terrorister
Massakren i Paris var ikke første gang den vestlige verden ble utsatt for terrorisme, og det blir neppe den siste. Siden 2001 har Vesten valgt å sette hardt mot hardt ovenfor terroristene, og besvart flykapringer med krigserklæringer og bilbomber med bombefly i sin “krig mot terror”. Men til hvilken nytte? Siden august 2014 har USA brukt 11 millioner dollar om dagen på å bekjempe IS uten at terrororganisasjonen har mistet fotfeste i regionen av den grunn. Vi har tidligere forsøkt å innføre demokrati fra 40.000 fots høyde, som daværende utenriksminister Støre så elegant formulerte vår Libya-intervensjon, uten at dette lyktes nevneverdig. Libya er i dag et ustabilt land med flere terrorister og dårligere ivaretagelse av menneskerettigheter enn det var under Gadhafi. Og Libya er ikke alene. Vi har gang på gang gått inn med bomber og gode intensjoner, bare for å overlate landet vi skulle redde til seg selv når vi har fått nok. Afghanistan, Irak, Libya — lista er lang. Ikke har det blitt færre terrorister i verden heller, og hver gang vestlige bomber dreper en terrorist har ikke IS problemer med å fylle dens sko. Et hvert sivilt offer kan bli utnyttet i islamistenes mobiliseringsapparat. Krigen mot terror øker hatet mot Vesten, og skaper grobunn for ekstremisme og radikalisering. Den er en krig det er umulig å vinne med bomber.
Ingen “quick fix”
Tar vi sannsynlige utfall og konsekvenser med i betraktningen, burde det være lett å enes om at en vestlig intervensjon og bombetokt over Syria ikke er en spesielt god idé. Én ting er at det er lite sannsynlig at en vestlig intervensjon vil fjerne IS i Syria, men skulle det mot formodning lykkes, er det verken ensbetydende med en slutt på krigen i Syria, terrorisme eller IS. IS har i dag fotfeste i en rekke land og vil fortsette å operere fra Irak, Egypt, Libya og Afghanistan. Hva gjelder krigen i Syria, er konfliktlinjene så tallrike at selv om IS forsvinner, ville det på ingen måte innebære en slutt på krigen. Uten IS vil det riktignok være lettere for Assad å slå ned på andre opprørsgrupper, men dette er heller ikke en løsning som vil tilfredsstille de vestlige landene. Dersom både Assad og IS mot all formodning skulle bli satt ut av spill står vi kanskje overfor det vanskeligste spørsmålet — hvem skal styre Syria? Tiår med undertrykkelse har umuliggjort en sterk opposisjon, og demokrati og fred vil ikke komme over natta. Krigen i Syria er Syrias krig, en politisk krig som landene i Midtøsten selv må løse. Vesten har allerede blandet seg inn nok.
Bensin på bålet
På toppen av den fastlåste situasjonen kommer den prekære humanitære situasjonen. En intervensjon fra Vesten vil etter all sannsynlighet snarere intensivere borgerkrigen enn å svekke IS, og forværre lidelsene, terroren og overgrepene for det syriske folket. Allerede er mer enn halve Syrias befolkning på flukt, og 4,5 millioner har rømt fra hjemlandet på grunn av krigen og IS sin terror. Å gripe inn i Syria med bomber vil være å helle bensin på bålet. Intervensjonen vil heller ikke bare få ringvirkninger innad i Syria, men også for omkringliggende land — og i neste omgang Europa og Norge. En eskalering av krigen i Syria vil nødvendigvis kun øke den flyktningestrømmen vi har sett det siste året. Og en innblanding i krigen vil for ekstremistene også kunne legitimere terrorangrep på norsk jord: IS vil ikke la oss fortsette å føre krig utenfor eget territorium uten at det gir konsekvenser i våre hjemland.
Ikke i mitt navn!
I etterkant av Paris-terroren har statsminister David Cameron gitt ensidig støtte til Frankrikes president Hollande både i sorgen og i hans mobilisering til en ny storkrig mot IS. Heldigvis deler ikke alle briter Camerons blodtørst, og i London tok innbyggerne til gatene lørdag, og manet egen regjering til ikke å delta i et nytt bombetokt. I Spania fant lignende protester sted. Heller ikke i det britiske parlamentet er alle på krigshissernes side, og i dag vil et splittet parlament stemme om utvidet britisk deltakelse i krigen mot IS. Utfallet vil trolig få konsekvenser for norsk deltakelse. Representanter for regjeringspartiene i Norge har allerede sagt at vi burde åpne opp for å gå inn med fly dersom vi blir spurt om det. Sier NATO hopp, hopper Norge, og i en storkrig mot IS med USA, Storbritannia og Frankrike i spissen, er det ikke usannsynlig at også vi blir involvert. Foreløpig har ikke spørsmålet kommet opp og kommer det, burde også vi gjøre som spanjolene og britene — ta til gatene mot bombing, mot mer blodbad, og for en mer fredelig og menneskelig håndtering av den pågående konflikten. Krigen i Syria er langt fra over, men vi burde ikke gå inn og bidra til enda med lidelse. Ikke i Norges navn.