Det er åpenbart at de som besluttet å gå til krig i Afghanistan ikke står i posisjon til å objektivt vurdere egen innsats, og at vi således trenger en uavhengig granskning. Man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget.
I dag har det på initiativ fra Venstre vært en Stortingsdebatt om granskning av norske militære bidrag i Afghanistan. Venstre fremholdt behovet for en uavhengig og helhetlig gjennomgang av Afghanistaninnsatsen og at den heller burde skje nå, enn senere.
Svein Myrli fra AP var oppe på talerstolen og fremstilte begrepet “uavhengig” som et moteord, i betydningen av at alt skulle bli gjort til gjenstand for uavhengige evalueringer, det være seg mat, helsetiltak eller krig. 12 års massiv krigføring i Afghanistan er ikke et hvilket som helst tiltak. Det er Norges største militærpolitiske investering og bidrag i moderne tid. Innsatsen vår i Afghanistan har skapt store omstillinger i det norske forsvaret, skapt endringer i den forsvarspolitiske retorikken og i stor grad farget våre sikkerhetspolitiske allianser. 10 soldater har dødd i tjeneste og over 140 har blitt såret. Dette handler ikke om å kvalitetsjekke en ost på Rema eller en sykeseng på Vinstra. Det handler om Norges deltakelse i store, internasjonale NATO-operasjoner med omfattende konsekvenser for sivilbefolkningen i det landet vi kriger i, samt omfattende konsekvenser for vår forståelse av Norges rolle som militærmakt i verden.
Myrli fremholdt at det var unødvendig med en uavhengig granskning. Dette var noe Stortinget fint kunne ta seg av selv, ettersom det var de som fattet beslutningen om å gå til krig tilbake i 2002. Leder for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Marie Eriksen Søreide (H) stemte i, og sa dette heller burde handle om erfaringsbasert læring. At vi burde ta til oss lærdommene fra Afghanistan og dermed unngå å gå i de samme åpenbare fellene i fremtiden. Dette er så vrangforestilt og så feil, på så veldig mange plan!
Det burde ikke foreligge det fnugg av tvil om at det er viktig og nødvendig med en uavhengig granskning av våre bidrag. Dersom man foretar en selektiv evaluering i regi av Stortinget eller Forsvarsdepartementet er det klart at disse står i posisjon til å tilpasse kriteriene etter eget forgodtbefinnende, og dermed sikre et resultat som kan virke misvisende for den helhetlige forståelsen av vår innsats, både hos befolkningen, Forsvaret og i den forsvarspolitiske ledelsen selv. Vi trenger uavhengighet for å sikre at vi løsriver oss fra forhåndsreserverte kriterier og blir bestillingsverk for å bekrefte våre gode intensjoner og krigerske fortreffelighet.
Forsvaret er tjent med en uavhengig granskning nå, slik at de får kritiske tilbakemeldinger på de rene militærfaglige og strategiske bidragene i krigen. Forsvarsdepartementet behøver en uavhengig evaluering for å få respons på de politiske prosessene som lå til grunn og hvorvidt de politiske målene som ble satt med beslutningen om å gå til krig, kan sies å være oppnådd. En uavhengig granskning vil med all sannsynlighet rokke mer ved det politiske grunnlaget for å gå til krig, og tvinge Forsvarsdepartementet og Utenriks- og forsvarskomiteen til en nøyere vurdering neste gang det er snakk om å sende norske soldater ut i krig. Ikke minst fortjener den norske befolkningen en uavhengig granskning, fordi den trolig vil avdekke mange realiteteer rundt krigens bestialske natur som forsvarspolitikerne i en årrekke har polert og kamuflert. Med en retorikk som i all hovedsak vektlegger Norges strålende militære innsats og den unike verdien av veteraner, flyttes fokuset bort fra det vi egentlig burde prate om. Er dette en krig vi skulle ha gått inn i? Nå har vi vært der i 12 år, har det vært verdt det? Mye tyder på at det ikke har vært det. Dersom vi ikke får en uavhengig evaluering av dette, vil mye av krigskritikken stilne og overdøves av veterandager, krigskors og F-16 prosesjoner.
Vi trenger å styrke arenaen for kritisk fredspolitisk debatt. Med en krigslystig regjering, et sovende Storting som lider av demokratisk underskudd og en befolkning som jevnt over ikke bryr seg, trenger vi sterke, klare og uavhengige, kritiske røster. En usminka og tydelig rapport om krigens tilstand og Norges bidrag til den er på overtid!