Militært overforbruk forsyner seg grovt av verdens statsbudsjetter. Men hva får vi egentlig ut av slike investeringer? Amy Goodman, radiovert for den uavhengige nyhetskanalen Democracy Now!, kommer til Globaliseringskonferansen for å gi oss svaret. Det begynner på k og slutter på rig.
Journalisten, aktivisten og forfatteren Amy Goodman har dekket utallige konflikter fra aktivistenes ståsted. Som radiovert for Democracy Now! er hun et symbol på uavhengig rapportering, og et alternativ til mainstream mediedekning. Programmet produseres i New York og distribueres over hele verden.
Det er over 100 år siden den første verdenskrigen brøt ut i Europa. I Goodmans kronikk ”The Guns of August” spørres det om vi overhodet har lært noe om krig og fred siden 16,5 millioner mennesker mistet livet i det som ble kalt ”The War to End All Wars”. I dag rasles sabler over Russlands annektering av Krimhalvøya og IS’ kalifatprosjekt. Statens maktmonopol utfordres og de politiske grensene forskyves. Militærmakt er ikke ensbetydende med stat, og ulike væpnede grupper gjør det politiske kartet uoversiktlig. Kjøpte du en globus i fjor? Den egner seg nok best som lampe i en hipsterleilighet på Løkka.
USA brukte ca. 640 milliarder dollar på våpenkjøp i 2013, globalt er tallet over 1,7 trillioner. Hva får vi ut av alle disse våpnene? Svaret har én stavelse: krig. Borgerkrigen i Syria er inne i sitt tredje år, og over 200.000 mennesker har mistet livet. IS tar stadig kontroll over nye områder. Denne nye statens fremvekst er blant annet en konsekvens av den katastrofale USA-ledede okkupasjonen av Irak. NATOs ”frigjøring” av Libya i 2011 etterlot seg et anarki av en stat. Krigen mot terror har ikke sikret seg gullmedaljen på historiens premiepall; skammekroken fremstår som et mer treffende endestopp.
Krigføring koster penger. De enorme utgiftene gir slagside til ethvert statsbudsjett. Men dette er ikke hele bildet: Militær aktivitet genererer også arbeidsplasser. Dette våpenindustrielle komplekset gjør bildet sammensatt og vanskelig å angripe med idealistiske paroler og fakkeltog.
Hvorfor kan militært engasjement trumfe fredeligere løsninger i spente situasjoner? Våpen er for eksempel svært dyre å vedlikeholde, og gammel teknologi må fornyes. Et pansret kjøretøy kan enkelt hugges opp til spiker, men hvorfor ikke heller bruke det i en krigssituasjon? Militært utstyr kan sammenlignes med vanlige forbruksvarer: bruk først, kast etterpå. En slik logikk senker terskelen for å involvere seg i militære operasjoner.
Å velge mellom ikke-voldelige- og militære konfrontasjoner kan for noen fremstå som som valget mellom gull og dialog. På kort sikt kan det økonomisk lønne seg å velge gullet. Dialog krever en lengre tidshorisont før vi ser positive resultater. Militære intervensjoner oppfattes som en rask og effektiv løsning , og det argumenteres for at å ikke handle vil være et uforsvarlig alternativ. Folkemord, som for eksempel Rwanda i 1994, blir løftet frem som skrekkeksempel. Vår moral tilsier at vi plikter å engasjere oss med våpen og soldater for å beskytte menneskeliv. I konfliktområder er sivile ofte svært utsatt for overgrep og drap, og det kan oppfattes som umenneskelig å ikke gripe inn.
Det våpenindustrielle komplekset og moralske begrunnelser kan nærmest gjøre det attraktivt å gå til krig. Men holder det å vise til skrekkeksempler fra fortiden og økonomisk fortjeneste for å rettferdiggjøre militært engasjement? Behovet for kortsiktige løsninger setter de bærekraftige prosessene på sidelinja. Politisk dialog og forhandlinger vil være en bedre løsning for fremtiden, der rettferdighet og gjennomsiktighet blir sentrale verdier. Konflikter må analyseres uten å sammenligne med skrekkeksempler fra fortiden. Krig skaper enorm etterspørsel etter våpen, og for våpenindustrien gir dette gode driftsresultat og klekkelige lederbonuser. Hvilken bonus de sivile på slagmarken sitter igjen med er en annen sak.
Artikkelen ble publisert i Dagsavisen 31.10.2014