Hvilke etiske utfordringer står vi overfor når samfunnsvitere får en aktiv rolle i militære operasjoner? Det amerikanske forsvaret valgte i 2011 å ansette en rekke antropologer til å hjelpe soldater i Afghanistan med å ’krige på en riktigere måte’. Hvilket ansvar og hvilke utfordringer har antropologer i denne rollen? Og på hvilke måter har antropologer formet USAs militære tilstedeværelse i Afghanistan? Dette var noen av spørsmålene den anerkjente amerikanske antropologen, David Price ville prøve å belyse under PRIOs lunsjseminar ledet av direktør for PRIO, Kristian B. Harpviken 20.mai.
Å aktivt ta i bruk antropologer i krigføring var ikke et fenomen som oppsto med invasjonen av Afghanistan i 2001. Noen av de første antropologene og deres forskning ble brukt for å kontrollere urbefolkningen i USA. Videre ble mange antropologer også brukt under 2.verdenskrig. I følge Price kan man finne flere eksempler der militærstrategi ble basert på innspill fra antropologer, som bombingen av Dresden som ikke hadde som hensikt å ta ut militære mål, men heller å svekke ‘folkeånden’.
Utover på 1960-tallet kunne man se en oppblomstring av diskusjoner innad i akademiske kretser som var kritisk til om etiske hensyn ble overholdt i denne type oppdrag. Som en konsekvens fikk man på 1970-tallet flere forskningsetiske dokumenter som skulle regulere denne praksisen.
Etter 11.september 2001 var det stor etterspørsel etter mer kulturell kunnskap og analyse i USA. Det var få eksperter på Afghanistan og Midtøsten generelt. Militæret spesielt hadde behov for denne kunnskapen. Det var derfor høy etterspørsel etter antropologer som kunne rekrutteres til CIA og militæret. Oppgavene besto som oftest i å produsere hemmelige rapporter i tillegg til å delta i rådgivningsgrupper. Bedre kjennskap til den kulturelle konteksten blant soldatene skulle redusere tap av sivile.
Price vil ikke kritisere denne type formål, men stiller samtidig spørsmål om i hvilken grad antropologene behandler data etter forskningsetiske prinsipper. Ofte blir det ikke bedt om samtykke og den store mengden forskningsmateriale som samles inn blir ikke tilstrekkelig behandlet og analysert. I tillegg fører noe av informasjonen som samles inn av antropologer til mer skade for sivile. Dette er svært uheldig. Price påpeker at dette ikke nødvendigvis handler om ’bad agencies, or good agencies’ men om ’bad practices and good practices’. Man skal være lojal mot det folket man undersøker.
Til slutt: har antropologer gjort krigen ’bedre’?
Price: ”Ja og nei. De har ikke endret utfallet av krigen. Kulturell utdanning har ikke påvirket konflikten i stor grad. Antropologene ble også ’misbrukt’ som reklame, ’nå skal vi krige på en mer hensynsfull måte’ var slagordet.”
Og var det egentlig behov for flere antropologer når USA invaderte Afghanistan?
Price: De var ikke behov for flere ’eksperter ’ i USA når de invaderte Afghanistan, det var behov for eksperter som var for en invasjon.
Les om arrangementet på PRIO her.