«Vi må forberede oss på en verden uten forbud mot atomraketter» uttalte Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, til Dagbladet 4. desember. Foranledningen var Donald Trumps uttalelse tidligere i høst om å trekke USA fra den viktige INF-avtalen fra 1987 – avtalen som i sin tid fikk USA og Sovjetunionen til å forby en hel klasse kjernefysiske mellomdistanseraketter.
Samtidig uttrykker generalsekretæren et ønske om å bevare denne avtalen, som tross alt har vært en av de viktigste grunnene til at atomtrusselen lenge har virket som en fjern og fremmed fortid for min generasjon. Det vil være et utrolig tap for oss alle om INF-avtalen gravlegges uten noen fullgod erstatning.
Vanskeligere er det derimot å dele generalsekretærens manglende evne til å imøtegå Russlands argumenter om at også USA har brutt avtalen. I hans uttalelser finnes det dessverre ikke noe rom for at også USA og NATOs handlinger kan ha en innvirkning, verken i form av egne brudd på INF-avtalens bestemmelser, eller som drivkraft bak russernes egne handlinger.
Hva er for eksempel Stoltenbergs syn på at USA med George W. Bush i 2002 trakk seg fra den gamle ABM-avtalen som regulerte antall rakettforsvar supermaktene kunne utplassere? Hva mener Stoltenberg om USAs missilbatterier i Polen og Romania, som russerne på sin side hevder representerer et brudd på INF-avtalen? Det får vi ikke vite. Vi får kun vite at USA gir russerne 60 dager til å «følge avtalen». I praksis kan det oppfattes som om USA får blankofullmakt til å trekke seg fra avtalen – uten at en erstatning foreligger.
Det er nemlig det største problemet med situasjonen i dag. Russerne og amerikanerne anklager hverandre for å bryte avtalen, men ser ikke ut til å være nevneverdig opptatt av å finne alternativer. For USA og Russland er dette et nullsumspill, men det er Europa og vår sikkerhet som er den tapende part.
Vi i fredsbevegelsen etterspør de konstruktive løsningene. Hva med å ta Russland på alvor når de mener missilbatteriene i Polen og Romania representerer en sikkerhetspolitisk trussel og et brudd på INF-avtalen? Hva med å gjenopprette de gamle ordningene med internasjonale observatører som kan se at avtalens bestemmelser overholdes? Hva med å ta USA på alvor og foreslå en ny avtale dersom INF-avtalen ikke er egnet for vår tid? Hvorfor må svarene våre alltid innebære styrkedemonstrasjoner og militaristisk maktspråk?
Det er fortsatt mange i Europa som husker årene med atomtrusselen godt. La vår oppvoksende generasjon slippe å arve en verden kloke statsledere forsøkte å gravlegge for 30 år siden.
Ivar Espås Vangen
Bilde: Benny Zable