Mens verden i desember feiret Tunisia’s fredspris og deres suksess på veien mot demokrati i etterkant av den arabiske våren, har naboen Egypt fortsatt langt igjen å gå. Mandag 25. januar markerte fem-års jubileet for begynnelsen på demonstrasjonene som førte til at president Hosni Mubarak flyktet landet 11. februar 2011. Nå, fem år senere, kan man undre om revolusjonen og dens arv er gått tapt.
Da Kairos gater for fem år siden fyltes med egyptere, var det i frustrasjon etter 30 år med diktatur og undertrykkelse. Egypterne var inspirert av opprøret i Tunisia, hvor demonstrantene på kort tid hadde lyktes i å styrte regjeringen og sende diktatoren Zine El Abidine Ben-Ali på flukt. Herskeren har tapt når folket ikke lenger adlyder, og i likhet med nabolandet ville heller ikke egypterne lenger bøye seg for presidenten. Befolkningen, spesielt de unge, hadde fått nok av politivold, dårlige levevilkår og høy arbeidsledighet. Revolusjonens slagord, “bread, freedom, dignity and justice”, gjenspeiler de samfunnsproblemene som samlet folket på Frigjøringsplassen Tahrir. Gleden var stor da Mubarak rømte landet, og presidentvalg og en ny grunnlov stod på trappene. I vestlige medier het det at en demokratiseringsbølge skylte over den arabiske verden, og Huntingtons teorier ble hentet frem for å forklare fenomenet. Men nok en gang kom Huntington til kort, og illusjonen om demokrati og frihet skulle vise seg å briste.
De fem årene som har gått siden 25. januar-revolusjonen har vært preget av turbulens og maktkamp i Egypt. Det første tydelige tegnet på at demokratiseringen ikke gikk etter planen var da det Muslimske Brorskapet med Mohammed Mursi i spissen i 2012 gikk seirende ut av Egypts første demokratiske valg. Valg var i overensstemmelse med den demokratiske drømmen, men at et muslimsk-konservativt parti skulle vinne passet ikke med Vestens forventninger. Også i den egyptiske befolkningen førte valgresultatet til splittelser, og i løpet av sitt første – og eneste – år ved makten, klarte Mursi verken å imøtekomme den sekulære opposisjonen eller å oppfylle rettighetene demonstrantene hadde kjempet for. På årsdagen for Mursis valgseier fylte misnøyen Egypts gater, og banet snart vei for et militærkupp. Mursi ble avsatt og den nye grunnloven forkastet. En interim-regjering tok over ledelsen av landet, og et forbud mot det Muslimske Brorskapet fjernet enhver reell opposisjon til militæret. I juni 2014 ble hærsjef Abdel Fattah al-Sisi valgt til president, og har styrt Egypt siden den gang. Flere mener det er grunn til å frykte at al-Sisi vil kunne skape et Egypt som er enda mer autoritært enn under Mubarak.
Det er ikke bare i Syria at den arabiske vårens fagre løfter om en bedre og mer demokratisk fremtid har gått opp i røyk. Dagens Egypt minner langt mer om Mubarak’s Egypt enn om noen demokratisk drøm. I forkant av fem-års jubileet for protestene gjorde al-Sisi det klart at demonstrasjoner ikke ville bli tolerert. Tahrir-plassen ble stengt av for å unngå nye masseprotester og risikere å trigge en ny revolusjon. Restriksjoner til tross tok flere til gatene, både kritikere og støttespillere til regimet, og foreløpig er 17 mennesker rapportert døde. Al-Sisi’s jernhånd har blitt gammelt nytt for egypterne, og han har blitt kritisert for å arrestere og kidnappe både regimekritikere og politisk opposisjon. Eksempelvis melder TV-kanalen Al-Jazeera at flere av deres journalister har blitt fengslet etter militærkuppet i 2013. Al-Sisis presidentskap minner mer og mer om forgjengeren Mubaraks, så hvorfor godtar og støtter befolkningen al-Sisi? Og hvorfor vender den vestlige verden et blindt øye til?
Der Tunisia er det demokratiske prakteksempelet på den arabiske våren, er skrekkscenarioet Syria. Og nettopp dette skremmebildet er noe av forklaringen på hvorfor al-Sisi aksepteres. Grunnlaget for å godta al-Sisi’s styre, både blant egypterne selv og verdenssamfunnet forøvrig, ligger i at han representerer det beste av to onder: rather the devil you know than the devil you don’t. Al-Sisi slår riktig nok hardt ned på regimekritikere, men han er samtidig en sterk motstander av politisk islam, noe som gir ham en stjerne i vestens bok. Både al-Sisi og befolkningen vet at et reellt demokratisk valg kan gi makten tilbake til Det Muslimske Brorskapet. De vet også at en ny revolusjon kan skape et maktvakuum der ulike fraksjoner, inkludert islamske ekstremister, kan gripe etter makten. Fremveksten av IS i Syria blir derfor et argument i al-Sisis favør, som blir brukt for å prioritere “stabilitet” fremfor demokrati. Uansett hvor uønsket et nytt diktatur er, vil mange mene det er bedre enn den borgerkrigen vi nå ser i Syria.
Men er virkelig dette en akseptabel politisk løsning på utfordringene som Egypt og regionen står overfor? Dagsavisen skrev forrige uke at å godta al-Sisi som “det bedre av flere onder” er problematisk. De siterer Amal Hamada, egyptisk statsviter og leder av Senteret for Sivilisasjonsstudier i Kairo, som sier at Vesten gjør en “(…) historisk tabbe ved å støtte ledere som al-Sisi”. Vi må huske på at det var nettopp denne typen autoritære regimer som var bakteppet for starten på 2011-revolusjonene. Selv om al-Sisi på kort sikt kan tilby stabilitet, er risikoen stor for at befolkningen til slutt får nok, og ender i et nytt opprør før eller siden. Undertrykkende regimer som det vi ser i Egypt i dag evner i enkelte tilfeller å sette et lokk på en betent situasjon, men det er ingen bærekraftig løsning, og ender som oftest opp med at problemene bygger seg opp og tilslutt eksploderer.
Det har vært lite oppmerksomhet rundt Egypts revolusjonsjubileum og landets negative utvikling i norske medier. Norske styresmakter har heller ikke tatt til orde for å rette oppmerksomhet mot den sårbare situasjonen eller nødvendigheten for å øve internasjonalt press på regimet. Fokuset på Syria og IS er viktig, men vi må heller ikke glemme land som Egypt, der demokratiutvikling og respekt for menneskerettighetene er på vikende front. Snarere enn å akseptere at den egyptiske revolusjonen er tapt, gjelder det å legge press på styresmaktene for å ivareta det sivile engasjementet for fred og demokrati som i dag blir kneblet og brakt til taushet. Norge og Vesten må ikke gå i fellen å tolke al-Sisi som en stabil figur i regionen. Fortsetter vi å gi ham fritt spillerom til å føre landet tilbake til sine autoritære røtter vil vi være delvis ansvarlige for at Egypts tapte revolusjon faktisk blir lagt død. Ved å utøve passivitet overfor Egypts autoritære utvikling risikerer vi at landet igjen blir en tikkende bombe som når som helst vil kunne eksplodere. Hvis hendelsene i Midtøsten etter 2011 har lært oss noe, burde det være at diktaturer aldri representerer stabilitet.
Kilder:
http://www.dagsavisen.no/verden/revolusjonens-ånd-er-fjernet-1.678374
http://www.aljazeera.com/indepth/inpictures/2016/01/egypt-revolution-160124191716737.html
http://www.aljazeera.com/news/2016/01/egypt-marks-anniversary-2011-revolution-160124190113658.html