På tiårsdagen for krigen i Afghanistan fredag 7. oktober, ble det arrangert markering foran Stortinget med appeller, diktlesning og musikk.
Konferansier var Erling Borgen som for tiden er aktuell med dokumentaren Døden i Camp Delta. Blant appellantene var Reza Rezae fra Fredsinitiativet, Roy Pedersen leder i LO Oslo, Erling Pettersen biskop i Stavanger, Ahmad Ghulami fra Afghaistankomiteen og representanter fra flere politiske parti som Rødt, MDG og NKP. SV avlyste dessverre få minutter før. Skuespiller Agnete Haaland holdt diktopplesning og det musikalske innslaget var ved Jørn Simen Øverlid og Nabi Dilnawaz.
For Norges Fredsråd holdt Beate H. Mikkelsen appell som du kan lese her:
10 år har gått siden NATO og Norge invaderte Afghanistan. Norge og NATO angrep et land som selv ikke hadde angrepet dem. Det fremsto da like mye som nå som en forhastet beslutning drevet av hevnlyst fremfor en strategi om å bekjempe Taliban og utvikle et demokratisk Afghanistan.
10 år og krigen fortsetter, for hva? Det vi sitter igjen med er et høyt antall drepte sivile og soldater sendt hjem i kiste. Terroren lever i beste velgående, infrastrukturen er rasert. Til tross for regjeringens håpløse forsøk på å legitimere en ulovlig krig, er det lite som tyder på at det er flere barn som får skolegang eller at kvinners rettigheter blir bedre ivaretatt. Man kan forsøke å skjule seg bak sine gode intensjoner, men når man ser resultatet av NATOs politikk, så må man kunne innrømme at den har vært totalt feilslått. Det er vanskelig å skjule det. Stadig flere generaler og forsvarspolitikere begynner NÅ å snakke om humanitære og politiske løsninger. De er fryktelig seint ute.
Situasjonen i Afghanistan har lenge vært uoversiktlig og kaotisk, og Norge og NATO synes å være ute av stand til å ordne opp. Landet har 27 ulike militære ISAF-enheter. I beste fall er disse enhetene dårlig koordinert. Samtidig styres de ulike landene som deltar i krigen av egeninteresser og behovet for å tilfredsstille opinionen hjemme. Forsøk på å bygge tillitt mellom lokalbefolkningen og militæret, med billige effekter og triks, har i mange tilfeller virket mot sin hensikt. Store humanitære bistandsprosjekt har blitt igangsatt, men uten en sentralisert, helhetlig og langsiktig tilnærming. Et eksempel på dette er et prosjekt i regi av US AID. Man bygde en skole for at flere barn skulle få grunnutdanning. De bygde skolen, men ingen tenkte på at barna trengte en skolevei. Det var heller ingen som sjekket om det var tilgjengelige lærere i området eller noen som tenkte på hvordan informasjonen om skolen skulle nå frem til potensielle elever. Men allikevel tok US AID et bilde av skolen og frontet dette som et viktig ledd i gjenoppbyggingen av landet. Ironisk nok endte det opp med at skolen ble et lokalt hovedkvarter for Taliban.
Vi har visst hele tiden at Afghanistankonflikten ikke kan løses med våpen, men at løsningen er humanitær og politisk. Kun slik kan man få en løsning på afghanernes premisser. Den norske regjering bør snarest styrke sin diplomatiske innsats for å få i gang fredsforhandlinger hvor de gamle krigsherrene, Karzais regjering, det afghanske parlamentet, Taliban og de ulike etniske folkegruppene er hovedaktørene. OG: ikke minst er det viktig at det sivile samfunn kommer til orde i en slik prosess. For å sikre nødvendig stabilitet rundt fredsforhandlinger og under gjenoppbygging av landet er det naturlig – om afghanerne selv ønsker det – at det internasjonale samfunn stiller opp med en fredsbevarende styrke, i regi av FN og med FN-mandat.
Invasjonen av Afghanistan hadde ingen ting å gjøre med forsvaret av Norge. Siden krigen i Kosovo i 1999, har det norske forsvaret endret seg dramatisk. Hovedfokuset ligger nå på offensive operasjoner utenfor Norges grenser. Forsvarsdepartementet ligner mer et angreps- og krigsdepartement. Når skal vi få det balanserende fredsdepartementet? La oss alle kreve et nasjonalt forsvar med en defensiv karakter og samtidig skape debatt om NATO sitt nye strategiske konsept der det å angripe land utenfor sitt eget område har blitt altfor lett!