Det er FNs internasjonale demokratidag og her hjemme telles de siste stemmene fra kommunevalget. Til tross for det massive folkelige engasjementet vi har sett i sosiale medier for å hjelpe flyktninger den siste tiden, er likevel valgdeltagelsen lav.
Politisk deltagelse i Norge
Norge er et land som i stor grad er tuftet på dugnadsånd og fellesskap. Den siste tiden har vi bl.a. sett at over 80 000 frivillige via sosiale medier har startet en dugnad hvor formålet er å hjelpe mennesker på flukt i umiddelbar nød. Nordmenn er flinke til å demonstrere for enkeltsaker de tror på, men av en eller annen grunn virker det som det er en motsetning mellom engasjement og å stemme ved lokalvalg. Det er for eksempel mange partier som har frontet rause og langsiktige løsninger på flyktningeproblematikken, uten at det vises i en enorm respons i stemmegivningen. Selv om enkelte partier går frem, er det totalt sett ikke store forskjeller mellom dette og forrige kommunevalg.
Hvis vi bryr oss såpass om enkeltsaker som flyktningekrisa, hvorfor bruker vi ikke stemmeretten vår til å stemme, ikke for oss selv, men for menneskene på flukt? Det gis uttrykk for ønsker om en rausere og bedre koordinert bosettingspolitikk lokalt i Norge. Hvorfor stemmer vi ikke for å fremme dette ønsket på de stemmeløses vegne? Er dette et tegn på en slags aversjon mot politikk, politikere og det politiske systemet? Norge har tross alt et av de mest rettferdige og effektive demokratiene i verden. Er det snakk om en mistillit til systemet, uvitenhet om systemet eller er ren latskap grunnen til at så få går til urnene?
Det tar tid å utvikle et demokrati som sikrer høy grad av representativitet og effektivitet. Da kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913 var det fremdeles slik at du måtte være over 25 år, betale minst 300 kr i skatt og ha bodd i landet i minst 5 år for å kunne stemme. Veien har vært lang, men i dag er den allmenne stemmeretten for alle over 18 år en selvfølge. Det demokratiet vi har oppnådd står i fare når kommunevalgoppslutningen synker år etter år, og de stemmeberettigede ikke benytter seg av denne retten. Valgforskere bekymrer seg for utviklingen. Om man ikke klarer å engasjere seg for sitt lokalmiljø her i demokratiske Norge, hvordan skal man fortsette å overbevise verden om at demokrati er den beste løsningen for alle land?
En ufri verden
I følge demokratiindeksen hører den norske befolkningen med til de privilegerte 13 % av jordens befolkning som lever i et fullstendig demokrati. Men vi har blitt så godt vant at vi tar det for gitt, og valgoppslutningen ved lokalvalget ligger derfor på et stabilt lavt nivå. Dette til tross for at norske velgere uavhengig av kjønn, religion, hudfarge, alder og inntekt kan avlegge sin stemme i trygge valglokaler. Slik er det ikke over hele verden.
Det er ikke bare krig og nød som hindrer etableringen av et åpent og rettferdig system som tar hensyn til alle borgere i et land. I stabile land ser vi også at udemokratiske strukturer der det å stemme ved valg eller delta i den politiske debatten ikke hjelper, men snarere forverrer din livssituasjon. Det dreier seg både om hybridregimer som Russland der det er normaltilstand å ikke ta hensyn til valgresultatene og om autoritære regimer som Nord-Korea, Kongo og Saudi-Arabia der kun noen få menns stemmer avgjør livsløpet og vilkårene til en hel befolkning.
I land som Pakistan trues befolkningen av ekstreme grupper når det en sjelden gang er valg, og flere dør på valgdagen grunnet uro rundt valglokalene. Daglig må det kjempes for grunnleggende rettigheter som utdanning og lik behandling uavhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Dette illustreres av den enorme innsatsen enkeltmennesker som for eksempel Aqeela Asifi har måttet legge ned. Hun har utdannet afghanske flyktninger i Pakistan og nylig fått Nansenprisen for sin innsats. I land som dette må man selv sørge for sine egne rettigheter på lokalt nivå, og det er ekstremt vanskelig å få gjennomført tiltak. I Nepal har de ikke hatt lokalvalg siden 1997 og den sentraliserte ledelsen bidrar ytterligere til problemer med korrupsjon. Ettervirkninger fra jordskjelvene tidligere i år og uenighetene rundt opprettelsen av en ny grunnlov legger dessuten et stort press på det politiske systemet.
Demokratidagens viktighet
FNs demokratidag har som formål å belyse hvordan et demokratisk system fremmer menneskerettigheter, frihet og fred, og hvorfor det er et system til etterfølgelse. Lokal tilpasning er en nødvendighet for at systemet skal fungere godt i enkeltland og hovedformålet er at befolkningens politiske deltagelse skal gjenspeiles i politikken som føres. I motsetning til i landene nevnt tidligere, er alt lagt til rette for at vi i Norge kan være deltagende borgere. Norske velgere har hatt mulighet til å forhåndstemme i en måned, valglokalene har lang åpningstid, du kan til og med stemme hjemmefra og i forkant av valgdagene arrangeres det både lokale og nasjonale debatter. I et fredelig og åpent land som Norge burde vi kunne forvente en langt høyere andel stemmegivere. Det er lenge siden det var tilfellet i et lokalvalg, og vi bør kanskje vurdere ett nytt system for å få opp valgoppslutningen.
På landsbasis er fremmøteprosenten ved årets kommunevalg litt under 60, og i mange kommuner som for eksempel Sarpsborg, Arendal og Nordkapp ser vi at henholdsvis 51,8 %, 53,5 % og 50,5 % av de stemmeberettigede har brukt sin demokratiske rett. Så få som 55 % velger å stemme ved fylkestingsvalg. Det er et demokratisk problem at bare litt over halvparten av befolkningen er med på å bestemme hvem som skal sitte med makten lokalt i Norge! Det er for enkelt å si at de som ikke bruker sin stemme ”er enige” i det bestående system eller ”ville stemt blankt”. Det faktum at du ikke brukte din stemmerett, viser ikke annet enn at en stor andel av befolkningen har fratatt seg sin rett til å klage på beslutninger som tas lokalt de kommende fire år. Det er et problem for demokratiets overlevelse i Norge av flere grunner.
Mobilisering trengs!
Vedtak som blir gjort av de folkevalgte er teknisk sett bare gjort på vegne av halve befolkningen. Kan det da kalles for demokratiske avgjørelser? Når oppslutningen om lokaldemokratiet er så lav til tross for høyt velstands- og utdanningsnivå generelt i landet, er det et tegn på at lokaldemokratiet har utspilt sin rolle? Det kan også hende at politikken har fjernet seg såpass fra folket og virkeligheten, at de fleste strever med å relatere til beslutningene og hvordan det påvirker dem. Når folkestyret, demokrati, ikke forstås av det samme folket, har ikke da demokratiet mistet mye av sin legitimitet? Lokale og nasjonale politikere har en stor jobb å gjøre før neste kommunevalg når det gjelder kommunikasjon og mobilisering av det norske engasjementet. Om en endring av valgordningen er løsningen som får folket så engasjert at de vil stemme for en bestemt politikk, bør det vurderes. Det norske engasjementet kom ikke til syne i valgurnene i går.