Over 125 stater møtes i disse dager i Cancún, Mexico, til FNs våpenhandelavtales (Arms Trade Treaty – ATT) første statspartsmøte. Det er en ganske viktig greie. Det er den første avtalen som tar sikte på å regulere verdens våpenhandel med konvensjonelle våpen, håndvåpen og ammunisjon. Avtalen trådte i kraft 24. desember 2014 etter at 50 stater hadde ratifisert den, og i skrivende stund har 72 stater ratifisert.
Tekst: Tor Kristian Birkeland, Koordinator i Kirkelig Fredsplattform
Det først statspartsmøtet er viktig fordi det er her avtalen skal operasjonaliseres. Statene må bli enige om blant annet hvordan fremtidige beslutninger skal tas og hvem som skal ha adgang til møtene (prosedyreregler), hvordan sekretariatet skal fungere og hvor det skal være, hvordan kostnader skal finansieres, hvordan man skal rapportere på våpeneksport og –import. Kjedelig, ikke sant? Vel, dersom ATT skal få konsekvenser på bakken, må disse tingene komme på plass. Og de må komme på plass på en god måte. Sekretariatet må være stort nok til å kunne utføre oppgavene sine, finansieringsløsningen må sikre et effektivt sekretariat og at de faste møtene faktisk blir avholdt, rapporteringen av eksport og import må være omfattende og offentlig.
Avtalen har potensial til å redusere krig, drap og dødsfall relatert til massevold. Den har også potensial til å redusere kjønnsbasert vold, organisert kriminalitet og terrorisme. Det viktigste verktøyet for at dette skal skje, er at statene rapporterer nøyaktig hva de har eksportert til hvem. Basert på en slik rapport kan stater holdes ansvarlige for eksporten sin, og bli bedt om å forklare for eksempel hvorfor det har blitt eksportert våpen til en stat som bomber sin egen befolkning, eller til en stat hvor det er stor risiko for at våpnene skal komme i hendene på militsgrupper. En slik rapport mister sin kraft jo mindre spesifikk den er, og jo mindre offentlig den er. Stater med en innflytelsesrik våpenindustri – og som har tradisjon for å selge våpen til grumsete aktører – er interessert i at rapportene skal bli så intetsigende som mulig, og så hemmelige som mulig, slik at de ikke trenger å stå til ansvar for sine uansvarlige våpensalg. Stater som er helt avhengige av import er også interessert i hemmelighold, for å unngå at rapportene skal avsløre størrelsen på arsenalene de besitter. Hvordan rapportene til slutt blir seende ut vil være et resultat av kompromiss, og innholdet vil utvikle seg etter hvert. Det er et poeng at rapportene fra hvert land skal være så like som mulig, slik at det går an å sammenlikne. Det vil ta flere år å komme dit.
For at avtalen skal kunne implementeres, er det viktig med et fungerende sekretariat. Statene må bli enige om flere punkter når det gjelder sekretariat. Hva slags oppgaver skal det utføre? Hvor stort skal det være? Hvor skal det være? Hvem skal lede det? Skal det være uavhengig, eller knyttet til et FN-organ? Disse spørsmålene er relatert til andre spørsmål, som kostnader og hvor effektivt sekretariatet skal være. Det er i skrivende stund to kandidatbyer til sekretariatets beliggenhet: Genève og Port of Spain (Trinidad og Tobago). Genève er dyrt, Port of Spain er billig. Genève har mange liknende kontorer som vil kunne fungere som en støtte, det har ikke Port of Spain. Legges sekretariatet til Genève vil dette ytterligere sementere ordningen med at de rike landene har alle de viktige internasjonale kontorene. Legges sekretariatet til Port of Spain, får en ny region i det globale sør nærhet til et viktig internasjonalt kontor.
Disse spørsmålene er på mange måter tørre og kjedelige, men de utgjør grunnmuren i det som kan bli et skinnende nytt og moderne juridisk byggverk som skal regulerer våpenhandel. Dersom vi klarer å redusere mengden våpen som havner i hendene på krigsforbrytere, vil liv reddes. Voldtekter vil reduseres. Flere bønder vil kunne dyrke jorda si. Flere barn vil kunne gå på skole. Flere mødre vil overleve fødsler. Det gjelder å tenke på disse tingene mens man jobber med grunnmuren. Da blir det mindre kjedelig.
Statspartsmøte varer fra 24. til 27. august 2015. Tor Kristian Birkeland representerer Caritas Norge, Den norske kirke, Digni, Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd i Cancún. Der passer han på – sammen med sivilsamfunnsrepresentanter fra hele verden, forent i Control Arms-koalisjonen – at våpenhandelavtalen blir et reelt og effektivt verktøy for å forhindre uansvarlig våpenhandel og redde liv. Fra Norge er også Borghild Tønnesen-Krokan fra Forum for utvikling og miljø, og Nic Marsh fra PRIO, til stede.