Tirsdag 28. april ble forsvarsrapporten «Et felles løft» lagt frem. I Dagsnytt 18 samme kveld ble det fremstilt som om det hersker bred politisk enighet og mangler kritiske røster til rapporten. Dette er ikke tilfellet. Rapporten tar opp mange viktige temaer, men legger til grunn at en styrkning av vårt forhold til NATO og økt tilstedeværelse i nord er nødvendig. En slik fleksing av muskler mot Russland er lite konstruktivt, og gjør lite for å bidra til fred og sikkerhet i Norge.
Debatten om forvaltningen av Norges forsvar har gått hett den seneste tid, og Forsvaret har blant annet møtt kritikk for at de neppe ville være i stand til å forsvare mer enn én bydel i Oslo dersom vi skulle bli angrepet. «Et felles løft» er skrevet av en uavhengig ekspertgruppe nedsatt av forsvarsministeren, og er ment som et innspill i debatten om Forsvarets forutsetninger for å løse sine mest krevende utfordringer knyttet til sikkerhetspolitisk krise og krig. Rapporten tar både for seg dagens situasjon og kommer med konkrete råd til hva som burde gjøres for å styrke Norges forsvar på både kort og lang sikt. Likevel glemmer rapporten å utfordre noen av de viktigste problemstillingene Norges forsvar står overfor i dag: Er egentlig en økt avhengighet til NATO gunstig for vår sikkerhet og forsvarsevne? Og hvor lurt er det å utfordre og yppe med Russland militært om målet er et fredelig forhold til naboen?
Mot en polarisert verden
I stedet for å stille disse spørsmålene, legger rapporten både vår NATO-avhengighet og Russlands utenforhet til grunn for sine råd og vurderinger. Rapporten understreker at «Norge er en del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet», mens Russland står på utsiden av dette. I følge rapporten reduserer dette mulighetene for samarbeid i nord (s15). Norge har lenge hatt tradisjon for samarbeid med våre naboer, og blant annet folk-til-folk-samarbeid på tvers av grensene har stått sterkt i våre nordligste fylker. Norge har lange grenser, og vi er avhengige av et godt forhold til de vi deler dem med. Etter det siste års hendelser i Ukraina har forholdet mellom Russland og Vesten blitt mer tynnslitt enn det har vært på lenge. Russlands aggresjon skal ikke gå upåaktet hen, men det er mulig å ha mer enn en tanke i hodet samtidig. Norge har en unik mulighet til å spille rollen som brobygger, og burde aktivt bruke dette potensialet for å bygge ned spenninger mellom Russland og den vestlige verden. Selv om forsvarsrapporten anerkjenner dette potensialet, anbefaler den likevel avskrekking og styrkede bånd til NATO fremfor å forsøke med samarbeid og dialog.
Avskrekking i nordområdene
Rapporten trekker frem avskrekking som en av fem kritiske funksjoner for vår forsvarsevne. Målet er at mulige represalier vil få Russland til å avstå fra bruk av militærmakt. «Troverdig avskrekking» skal oppnås gjennom kontinuerlig tilstedeværelse av militære styrker i nordområdene i fredstid, samt flere øvelser for både norske og allierte styrker i det samme området. Å satse på avskrekking gjennom militær opprustning er lite gjennomtenkt, og minner faretruende mye om kald krig-tankegang. Økt tilstedeværelse ved den russiske grensen vil trolig oppfattes truende, og Putin neppe vil stå passiv og se på norsk opprustning. Høyt sannsynlig vil det resultere i et mer anstrengt forhold snarere enn at det vil skremme russerne fra å ta til våpen. Ønsker vi egentlig å bidra til et nytt rustningskappløp? Vi burde vurdere en gjeninnføring av selvrestriksjonene fra den kalde krigen, med redusert militær tilstedeværelse i nord. Med mindre vi ønsker en ny kald krig, er det lite formålstjenlig å svare Russlands aggresjon med opprustning og forsøk på å utligne asymmetrien mellom Russland og Norge.
NATO-avhengighet
Norge er ikke alene i stand til å avskrekke Russland, vårt forsvarsbudsjett og militære ressurser kan ikke på noe vis måle seg med stormakten. Ideen om avskrekking fordrer at NATO bidrar, og rapporten trekker frem NATOs militære volum og operative evner, samt raske reaksjonsevner som essensielt for en slik avskrekking (s78). Et av rapportens hovedråd er at «Norge må bidra til å bygge et sterkt NATO gjennom å intensivere samarbeidet med nære allierte» og at «[t]roverdig avskrekking må bygge på at allierte involveres mest mulig samtidig med norske styrker» (s. 5). Et styrket NATO er ikke nødvendigvis løsningen på våre problemer. I tillegg til å provosere russerne, vil dette redusere vår militære suverenitet og gjøre Norge ytterligere avhengige av NATO og USA. Et enda tettere samarbeid gjør oss i mindre grad i stand til å fremstå som en selvstendig aktør på den internasjonale forsvarspolitiske arenaen, og vi blir tvunget til å danse etter stormaktenes pipe. At vi i dag er så avhengige av NATO som garantist for vår sikkerhet, gjør at vi mister vårt handlerom i en rekke vanskelige forsvarspolitiske saker. Sterkere bånd til NATO vil forsterke den stadig økende polariteten mellom Russland og vesten, og redusere Norges mulighet til å bidra til dialog.
Andre allianser
Rapporten skal likevel ha berømmelse for at den trekker frem andre mulige allianser. NATO står overfor en rekke utfordringer, både i form av svekket amerikansk lederskap og reduserte økonomiske bidrag. Potensialet for et dypere sikkerhetspolitisk og operativt samarbeid mellom de nordeuropeiske statene er til stede (s 43), og både Tyskland og Nederland trekkes frem som viktige samarbeidspartnere. Likevel fremhever rapporten NATO som en viktigere arena enn andre eventuelle nordiske forsvarsallianser. Flere av de nordiske landene står i dag utenfor NATO, men denne situasjonen kan endre seg i årene som kommer. Muligheten til å knytte et nærmere samarbeid med våre naboland, uavhengig av de rammene NATO legger, burde derfor komme nå.
Økonomi
Utvalget argumenterer for at en økning av tilstedeværelsen og den nasjonale stridsevnen vil øke kostnadene for en angriper – men glemmer å tenke på at det også vil øke kostnadene for oss, både i form av et endret trusselbilde og i rent økonomiske termer. NATO-medlemskapet medfører store krav til innkjøp av kostbart utstyr, som vi knapt har råd til å drifte. Et skrekkeksempel på disse forsvarspolitiske prioriteringene er de fem flunkende nye 25 milliarders-regattene som ligger til havn størsteparten av tida. Mye tyder på at det samme vil være tilfellet med F-35-jagerflyene vi har vedtatt å gå til innkjøp av. Selv om rapporten er ment å fokusere på innretningen av forsvaret, og ikke deres ressurser, går den også inn på de økonomiske rammene, og tar til orde for en økning av forsvarsbudsjettet i milliardklassen. Dette er verken realistisk eller ønskelig. Behovet for disse midlene er i stor grad et resultat av dårlige prioriteringer. Snarere enn et kapitalintensivt forsvar, burde Norge satse på et folkeforsvar som faktisk er i stand til å forsvare landet vårt.
To tanker på en gang
Det er mulig å ha to tanker i hodet på en gang, og føre en tydelig politikk overfor Russland samtidig som en ivaretar et godt samarbeid. Også ekspertutvalget erkjenner dette, og sier at Norge har «muligheten til å bidra positivt i arbeidet med å gjenoppbygge en troverdig dialog mellom Vesten og Russland» (s. 69). Selv om de skriver svart på hvitt at «naboskapet med Russland må forvaltes klokt, basert på felles interesser», er deres anbefaling likevel krigsforebygging gjennom militær avskrekking snarere enn samarbeid (s 70). En konkurransepreget opprustning og en sterkere tilknytning til NATO er ikke hva vi vil definere som en klok forvaltning av naboskap, og vil snarere bidra til å vanskeliggjøre vårt forhold til naboen i nord enn å styrke vår sikkerhet.
Rapporten kan leses i sin helhet her: http://forsvaretavnorge.regjeringen.no/rapporten/