Det er nå gått tre år siden Muammar Gaddafi ble drept i et forsøk på å rømme Sirte i Libya. Norges deltakelse i krigføringen med blant annet F16-fly var den mest brutale militærmakten Norge har tatt i bruk siden andre verdenskrig og Libya er i dag et fristed for militante grupper og våpenhandel. Intervensjonen fikk dramatiske følger og Norges rolle bør derfor tas på alvor. At Stoltenberg uttalte at intervensjonen var «utmerket trening» for det norske luftvåpenet minner om at det er på høy tid at det opprettes en uavhengig granskning av norske myndigheter og forsvarets rolle i Libya.
Skrevet av Valentina Soto
Det som var Afrikas rikeste land har idag blitt redusert til et Libya uten politisk eller militær kontroll. Det har vært en dramatisk økning av volden denne sommeren og militante grupper har blant annet bombet Tripolis flyplass med missiler og tanks. Ifølge en FN-rapport fra 4. september, har 250 000 sivile flyktet som følge av volden i år – 150 000 til nabolandene. Situasjonen i landet viser heller ingen tegn til bedring på kort eller lengre sikt.
Fanatismen har også spredd seg i det politiske vakuumet som har oppstått som følge av de nye lovene som sier at alle som drev politisk arbeid for Gaddafi er kriminelle. Tidligere statsminister Ali Zeidan som har flyktet landet har uttrykt frykt for ekstremistgrupper linket til blant annet Al-Qaida og Ansar al-Sharia med god grunn. Byene har blitt overlatt til militante grupperinger med ulik stamme-, -regional, og ideologisk tilhørighet, men som alle hevder å beskytte «i revolusjonens navn».
Den økende voldsspiralen gir Libya preg av å være en «failed state», der myndighetene ikke lenger har effektiv kontroll over sitt territorium, mangler legitime ledere, ikke er i stand til å sørge for sikkerhet eller grunnleggende sosiale tilbud til egne borgere, og mangler monopol på bruk av voldsmakt. Som FNs menneskerettighetskommissær selv har uttalt lever sivilsamfunnet under en atmosfære preget av frykt, og krigsforbrytelser begås med total straffefrihet som følge.
Norges rolle
Norges deltakelse innebar mange krevende og potensielt farlige bombetokt, blant annet i tilfellene der tettbebygde områder som Tripoli skulle bombes. Det at invasjonen har tjent norske sikkerhetspolitiske interesser og ført Norge opp på vennelisten til Det Hvite Hus, kan få en til å lure på om Stoltenberg prioriterte Libya eller kun var ute etter å blidgjøre USA og NATO i deres ønske om regimeskifte i Libya.
Fra den nye boken om Jonas Gahr Støre vet vi nå at intervensjonen i Libya skapte intense diskusjoner også internt i regjeringen. Mens daværende utenriksminister Støre presset på for å bruke Norges rolle som diskret megler og formidler for å få innpass hos stormaktene, gikk Jens Stoltenberg tilsynelatende på tvers av Støre der han valgte å sende kampfly med ekspressfart for å bombe Gaddafis styrker. Kun et par dager før hadde Støre argumentert sterkt imot militær innsats i Stortinget. Sp og SV ble siden varslet per telefon og lederne i opposisjonspartiene på SMS.
Daniel Suhonen har også kommet ut med en bok som kaster nytt lys over det politiske spillet som foregikk da Norge besluttet å bruke tung militærmakt mot Gaddafi. Ifølge Suhonen uttalte Stoltenberg i telefon med den da ferske lederen av Socialdemokraterna Håkon Juholt, at det norske flyvåpenet hadde sluppet to bomber i hele sin historie, og at i Libya hadde norske fly allerede sluppet over 300 bomber. Operasjonen var derfor «utmerket trening» for det norske luftforsvaret. Juholt på sin side ble sjokkert over Stoltenbergs holdning.
Disse hårreisende uttalelsene sier mye om hvor malplassert fokuset har vært, og hvor lite respekt det har vært for libyske sivile. At Hillary Clinton den gang da brøt ut i latter da hun hørte om Gaddafis død og siterte Julius Caesar om sin egen rolle i saken, vitner også om at det ikke var internasjonal lov og rett som lå til grunn for krigføringen.
Hva gjelder direkte konsekvenser for Norges sikkerhet er det samtidig viktig å huske på at det største terrorangrepet mot norske interesser i utlandet – mot Statoil i in Amenas, Algerie – var en konsekvens av NATO og Norges bombing i Libya.
Forholdene tatt i betraktning er det uhørt at Norges rolle og konsekvensene av krigføringen ikke er blitt tatt mer på alvor. Det er derfor på høy tid å få i gang en uavhengig granskning.
Kilder: Klassekampen, VG, RT News, NRK