Norge må innse konsekvensene av å delta i krig og ta ansvar for disse. Det å innvilge opphold for tolker som afghanske Faizullah Muradi faller utvilsomt inn under et slikt ansvar.

Muradi har vært tolk for de norske styrkene i Afghanistan. Fordi han kom til Norge via Hellas og Italia ble søknaden behandlet ifølge Dublin-avtalen. Avtalen sier at asylsøknader skal behandles i den første staten innenfor Dublin-området hvor flyktninger oppholder seg. Muradis søknad er den aller første av sitt slag i Norge der en tolk blir behandlet etter Dublin-regelverket.

Muradi ble sendt ut av landet tirsdag 27. mai. Mandag 2.juni opplyste justisminister, Anders Anundsen, at UDI instrueres til å behandle saken på ny etter nye retningslinjer.

Nye retningslinjer garanterer ikke oppholdstillatelse for afghanere som har gjort en innsats for norske styrker. I første omgang vil endringene føre til at personer som søker opphold og som tidligere har vært knyttet til norske styrker i utlandet vil få sin sak vurdert i Norge, uavhengig av hvilke land de tidligere har oppholdt seg i. Det er likevel usikkert om disse endringene faktisk vil føre til at flere får opphold. Generalsekretær i NOAS, Ann-Margrit Austenå, uttalte til NRK at endringene kun vil omfatte de få som allerede har klart å komme seg til Norge.

Norges Fredsråd støtter NOAS sin uttalelse om at regjeringen bør gå aktivt ut og vurdere beskyttelsesbehovet for alle som har jobbet for de norske styrkene i Afghanistan, det er fortsatt mange i Afghanistan som har jobbet for norske styrker, og som trenger beskyttelse. De som blir igjen i Afghanistan eller i andre krigsrammede land er mer sårbare og besitter færre ressurser enn de som faktisk klarer å flykte.

De mest sårbare har ikke nødvendigvis ressursene som kreves for å forflytte seg på tvers av landegrenser. De anerkjennes derfor ikke som flyktninger og beskyttes ikke av Flyktningkonvensjonen. Skjev ressursfordeling og migrasjonspolitikk frarøver de muligheten til å søke om asyl. Muligheten for å få opphold etter det nye regelverket, der det kun er snakk om å behandle søkere som oppholder seg i Norge, blir derfor et spørsmål om ressurser og ikke en vurdering av søkerens innsats og bakgrunn i norske operasjoner.

De norske styrkene har sysselsatt lokalbefolkningen i krigsrammede land hvor Norge har vært til stede, blant annet i Afghanistan.  Norges politiske gjennomføringsevne og resultat i disse områdene har vært avhengig av lokal kunnskap og språkkompetanse. Når bidragsytere som Muradi senere søker om asyl velger Norge å bruke asylpolitikken som unnskyldning for ikke å behandle eller ta imot dem som asylsøkere, heller enn å bære konsekvensene av den norske politikken.

Som medansvarlig i krigføring er Norge også medskyldig i de flyktningstrømmene krigene har ført med seg. Mennesker blir utsatt for livstruende situasjoner, mister sin familie, blir sendt på flykt og sitter igjen uten ressurser. På grunn av en asylpolitikk preget av rigide lover og lite skjønn ender vi opp med å sende mennesker tilbake til land som UD fraråder oss å reise til, der kriger og konflikter Norge har bidratt til fortsatt vedvarer. Her har Norge et ansvar.

Kilder:

Hedda Langemyrs kronikk om norske krigshandlinger og asylsøkere.

NRK “Kan ikke garantere asyl for kamptolkene”