I dag er det 15 år siden startskuddet for NATOs bombing av den tidligere jugoslaviske provinsen, Kosovo. I dag ser vi Russlands annektering av Krim-halvøya. Det de har til felles er at begge er i strid med folkeretten.
I retrospektiv var intervensjonen i Kosovo en katalysator for omfattende sikkerhetspolitiske endringer internasjonalt. Med den kalde krigens slutt, fremveksten av USA som supermakt, og en triumferende liberalisme som bakteppe, ble FN-pakten forsøkt revitalisert, imidlertid uten å lykkes. Med folkemordet i Rwanda og krigen i Bosnia på samvittigheten, kom den internasjonale selvransakelsen. Det til da handlingslammede FN gikk i bresjen for å sikre internasjonal enighet om at slike overgrep aldri skulle kunne skje igjen.
Opphavet til konflikter som folkemordet i Rwanda, ble identifisert som manglende statlig kapasitet. Dermed ble såkalte ”failed states” i økende grad sett på som fundamentale globale sikkerhetstrusler. Implikasjonen var at disse statene krevde internasjonal assistanse, men i et betydelig annet format enn tidligere. En ny dødelig intervensjonisme ble legitimert internasjonalt ved å koble verdenssamfunnets moralske ansvar for å forhindre et nytt Rwanda, opp mot hvordan global og nasjonal sikkerhet potensielt kunne kompromitteres av mangelfull statlig kapasitet.
Folkerettens prinsipp om at en militær intervensjon kun kan skje på bakgrunn av selvforsvar, eller med mandat fra FNs sikkerhetsråd, ble nær sagt foreldet. Ett sted måtte grensen gå for hvor mye verdenssamfunnet skulle kunne tolerere av etnisk rensning og overgrep mot egen sivilbefolkning. Oppskriften ble etableringen av konseptet om humanitær intervensjon, der prinsippet om ”responsibility to protect” snart skulle være på alles lepper.
I kjølvannet av innføringen av humanitære intervensjoner ble internasjonal konflikthåndtering kraftig militarisert. NATOs bombing av Kosovo ble nettopp presentert som en humanitær intervensjon, enda de anvendte midlene var alt annet enn humanitære. En desto viktigere konsekvens av Kosovokrigen var endringen i NATOs strategiske konsept, der intervensjonen i Kosovo banet vei for såkalte «out of area»-operasjoner langt utenfor NATOs territorium. Denne omfattende utviklingen har siden 24. mars 1999 farget internasjonal sikkerhetspolitikk og gjort Norge, gjennom vårt medlemskap i alliansen, medskyldig i titusenvis sivile drap.
Bombingen av Kosovo var delvis et direkte resultat av den kollektive dårlige samvittigheten verdenssamfunnet bar på etter Rwanda og Bosnia. Når man tar avgjørelser om hvorvidt man skal gripe inn er det bilder av barn som ble halshugget av macheter i Rwanda og massegraver med unge gutter i Srebrenica som driver frem handlekraften vår. Vi så hva som skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo heller. Det er tross alt bedre å angre på noe man har gjort enn det man ikke gjorde.
Dette kan vi imidlertid ikke bevise. Vi kan ikke ta opplevelsene fra Srebrenica og Rwanda og ut fra det diktere hvordan ting hadde blitt i Afghanistan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde intervenert. Men vi ser hvilke konsekvenser krigene har hatt i disse landene, og det er sterkt urovekkende. Skyt først, spør senere har heller ikke vist seg som noen god strategi. For ingen av disse krigene har ført freden med seg.
I tillegg til dårlig samvittighet, handler det også om sikkerhetspolitisk egeninteresse. Bombingen av Kosovo for femten år siden skjedde uten mandat fra FNs sikkerhetsråd og med Russland tilsidesatt. Med dagens utvikling på Krim-halvøya og Russlands annektering av området, hevdes det i enkelte kretser at Krim er Putins hevn for Kosovo. Uten å kunne si med sikkerhet hvorvidt denne analysen er korrekt, er det uten tvil tydelige realpolitiske likhetsmoment i historien om NATOs intervensjon av Kosovo og Russlands eskalerende kontroll over Krim-halvøya.
Det mest åpenbare, og alvorlige, berøringspunktet er at begge hendelsene var og er i strid med folkeretten. I enkelte tilfeller er det manglende mandatet fra FNs sikkerhetsråd, som folkerettslig sett ville gjort en intervensjon legitim, en konsekvens av at Sikkerhetsrådet ikke kommer til enighet. Under den kalde krigen, operasjonelt innskrenket av det steile bipolare forhold mellom USA og Sovjetunionen, førte dette til en begrensning i mandater for intervenering. I dag ser vi imidlertid i økende grad at folkerettens suverene prinsipper forkastes til fordel for nasjonal egeninteresse, der også minimumskravet om godkjenning fra Sikkerhetsrådet glatt tilsidesettes. Her kan hverken vestlige stater eller Russland hevde å være moralen eller folkerettens voktere, ettersom både krigen i Kosovo, Irak, Georgia og nå annekteringen av Krim-halvøya, vel og merke på ulikt vis, føyer seg inn i rekken av folkerettslige brudd.
Femtenårs-markeringen av NATOs militære intervensjon i Kosovo er ikke en dag for å heise flagget og konstatere at militær inngripen automatisk leder til fredelige, demokratiske og stabile samfunn. Kosovo er fremdeles et av mange eksempler på dette. Selv om Kosovo i dag er en selvstendig stat og Milosevics grusomme overgrep er historie, er krigens arr langt fra leget. Situasjonen bærer i dag preg av en stor grad gjensidig apartheid og vilkårene er fremdeles vanskelig for mange serbere i den nye staten. Dette gjelder tilsvarende for de titusener av mennesker som har blitt og fortsetter å være ofre for realpolitisk maktspill av verste sort.
Nå, femten år senere, har det fremdeles ikke blitt foretatt en grundig evaluering av norske bidrag i Kosovokrigen. Ei heller tilstrekkelig evaluering av norske bidrag i Afghanistan eller Libya. Noe av det vi har gjort har helt sikkert vært riktig, men vi har også unektelig begått mange feil. Det minste vi burde kunne kreve av våre myndigheter er en ransakelse av vår militære innsats de siste femten årene for å sikre at vi lærer av de feilene vi har gjort og kan unngå lignende feilgrep de neste femten årene.