Etter 12 år med massivt internasjonalt nærvær, både militært og humanitært, går Afghanistan et krevende år i møte. Den internasjonale spesialiseringsstyrken skal trekke seg ut, 5. april vil det bli avholdt presidentvalg og det er forventet at internasjonal bistand vil gå drastisk ned. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt usikker, og til tross for de enorme summene bistand som har blitt ført inn til landet og en viss positiv utvikling, rangeres Afghanistan som land 175 av 187 på FNs Human Development Index (HDI).
Slik åpnet moderator Arne Strand debatten som Afghanistankomiteen, i samarbeid med blant annet Peace Research Institute i Oslo (PRIO) og Christian Michelsens Institutt (CMI), inviterte til tirsdag denne uken. I løpet av debatten fikk vi et tilbakeblikk på operasjonen i Afghanistan, og Norges framtidige forpliktelse i Afghanistan ble diskutert. Panelet bestod av profilerte politikere, forskere, representanter fra forsvaret og humanitære organisasjoner.
Har Norge oppnådd målene i Afghanistan?
NATO og Norge gikk inn i Afghanistan i 2001 med mål om å fjerne al-Qaidas baser og forhindre at Afghanistan ble et sted der internasjonale terrorister kunne ha et fristed. Senere har målet vært å bygge opp statsapparatet og demokratiet i landet, og å sørge for at afghanske sikkerhetsstyrker kan ta over kontrollen i landet.
Politikerne i panelet er samstemte om at den norske militære innsatsen i Afghanistan har vært god og at mye har blitt oppnådd, og hevder at forberedelser og gjennomføring av militære operasjoner har vært helhetlige. Norge har spilt en viktig rolle i trene opp og forberede afghanske soldater, som vil spille en viktig rolle i å få kontroll over slagmarken og Afghanistans generelle sikkerhet, når vestlig styrker trekker seg ut i løpet av 2014. Afghanistans rolle som arnested for terror er redusert, og et slags demokratisk system bygges opp, dog med en rekke utfordringer som korrupsjon og narkotikahandel. Store framskritt sees innenfor utdanning og helse. I 2001 gikk 1 million på skole. I dag har 8 millioner denne muligheten, og 40 % er jenter. Tilgang til helsetjenester er å finne over nesten hele landet. Regina Alexandrova går så langt som å si; “jeg vet at vi har vært med å berge mange afghanske liv i denne perioden”.
Hva kunne blitt gjort annerledes?
Forberedelsene og analysene som ble gjort i forkant av Norges involvering i Afghanistan var ikke gode nok. Den offisielle begrunnelsen for den norske innsatsen var Afghanistans rolle som grobunn for terrorisme. Egentlig handlet det om solidaritet med USA, allierte i NATO og andre internasjonale strukturer. Bård Vegard Solhjell mener det var feil av Norge å delta i NATO-operasjonen; ”Vi gikk inn i et ekstremt omfattende prosjekt med enorm militær og økonomisk ressursbruk, uten tilstrekkelig kunnskap om landets historie, kultur og situasjon”.
Manglet en helhetlig politisk strategi i Afghanistan
Da Norge tok på seg ansvar for Faryab-provinsen 2. Juni 2005 fikk oberstløytnant Egil Daltveit beskjed om at dette var en rolig provins, og at Norge ikke hadde noe å bekymre seg over. I etterkant ser han at han ikke stilte de kritiske spørsmålene han burde stilt, og at de ikke hadde den kunnskapen de trengte om området. På den måten ”snublet” Norge inn i provinsen uten at det hadde vært en bred og omfattende politisk debatt rundt det å ta ansvar for området, og uten en helhetlig politisk strategi. Mangelen på en helhetlig strategi bidro til at militær aktivitet og bistandsarbeid ikke ble tilstrekkelig koordinert. Dette førte til at militæret i Faryab fokuserte på terreng og fiende, i stedet for å være en del av et helhetlig bilde. Videre påpeker Daltveit at Norge og NATO gjorde en stor feil da vi ikke inviterte Taliban til forhandlingsbordet i 2002.
”Vi forlater jobben mindre enn halvveis utført, og det som har blitt gjort innenfor utdanning, helse, kvinners rettigheter og infrastruktur kan rase sammen”
Jan Egeland var i Afghanistan i november 2013, og uttalte at hovedinntrykket hans var at afghanere er nervøse for fremtiden. Elisabet Eide sitter igjen med samme inntrykk. De to fortalte om en sikkerhetssituasjon i Afghanistan som fortsatt er elendig. Vestlig feilbombing fortsetter, og til tross for nedgang i antall drepte ISAF-soldater, har det vært en økning i drap på afghanere, en tredobling av droneangrep fra 2007 til 2012, og en økning i vold mot kvinner på 25 % fra 2012 til 2013. Ytringsfriheten trues, med kidnapping og drap både på afghanske og internasjonale journalister. Selv om det har vært en viss utvikling, for eksempel innen utdanning, helse og statsbygging, er fem millioner mennesker fortsatt avhengig av nødhjelp og hundretusener er internt fordrevne. Dette viser at til tross for store bistandssummer og internasjonal involvering, har for lite blitt brukt til varig kapasitetsoppbygging i landet. Alt for mye har forlatt landet eller forsvunnet gjennom korrupsjon.
Hva nå?
Fremtiden til Afghanistan er usikker, både økonomisk, sikkerhetsmessig, politisk og sosialt. Dette påpeker samtlige av paneldeltakerne i andre del av debatten. ”Mye avhenger av utfallet av presidentvalget som skal finne sted 5. april 2014”, uttalte debattant Ahmad Yasi Ghulami. For at valget skal gå fredelig for seg er det en forutsetning at kandidatene er enige om utfallet og at regjeringen, med Karzai i spissen, ikke manipulerer valget. Videre er det viktig at den kommende presidenten skaper arbeidsplasser, tar tak i de store utfordringene knyttet til korrupsjon, sikkerhetsspørsmålet og Taliban. Forhandlinger med Taliban er avgjørende for å sikre trygghet for afghanerne.
Usikkerhet er også forbundet til om nåværende president, Hamid Karzai, undertegner sikkerhetsavtalen med USA. Mange vestlige land har sagt at bistandsmidler vil trekkes tilbake hvis ikke en bilateral avtale kommer på plass. Afghanerne har ikke økonomi til å finansiere den afghanske hæren uten internasjonal støtte til lønn, utstyr og opplæring.
Norges rolle i Afghanistan etter 2014?
Det er bred enighet om at Norge ikke må glemme Afghanistan nå som den internasjonale spesialiseringsstyrken trekker seg ut av landet og sikkerhetsansvaret overlates til de afghanske styresmaktene.
Regina Alexandrova påpeker at det ikke sikkert at Norge avslutter all sin militære deltakelse i Afghanistan. I første omgang er det ISAF-styrkene som skal avslutte oppdraget sitt i løpet av 2014. Det kan derfor hende at Norge fortsetter å utdanne afghanske militær-og sikkerhetsstyrker. ”Får vi fortsette med å utdanne politi og forsvar i Afghanistan vil vi kunne bidra til at afghanerne kan ivareta sin egen sikkerhet, slik at vi kan bidra med bistand og utvikling”.
Norge gir i år over 700 millioner til Afghanistan, og har forpliktet seg til å gjøre dette til ut 2017. Dermed er Afghanistan det landet vi gir mest bistandsmidler til. Vi må sørge for at norsk bistand er målrettet, fokuserer på kvalitet og vedlikeholdes slik at forbedringene og utviklingen vi har sett, for eksempel innfor helse, utdanning og kvinners rettigheter, ikke reverseres.
Etterpåklokskap er bra, men bruk også lærdommene
Norske myndigheter må ta lærdommer av erfaringene fra Afghanistan, og bruke disse i fremtiden. Det må gå klart og tydelig fram hva som er norsk doktrine når NATO etterspør norsk militær assistanse. I følge Bård Vegard Solhjell bør et FN-mandat være minimumskriterie.
Helt til slutt noen ord fra Robert Mood, som Norge bør ta til etterretning før vi går inn i militære operasjoner i fremtiden;
”Militær makt er designet for å nedkjempe og ødelegge en militær motstander. Når du bruker militær makt skaper du flere problemer enn de løser. Militærmakt er siste utvei”.
Panel:
Trine Skei Grande(Partileder og Stortingsrepresentant, Venstre)
Elisabeth Eide(professor i journalistikk, HiOA),
Bård Vegard Solhjell(Stortingsmedlem, SV),
Jan Egeland (Generalsekretær i Flyktningshjelpen),
Oberstløytnant Egil Daltsveit (Krigsskolen),
Regina Alexandrova(Stortingsrepresentant, Høyre)
Arne Strand (Deputy Director and Research Director , Chr. Michelsens Institutt)
Norunn Grande (Spesialrådgiver, Nansen Fredssenter),
Ahmad Yasir Ghulami (Prosjektleder, Oslo Kommune),
Kristian Berg Harpveiken (Direktør, Peace Research Institute Oslo),
Robert Mood (generalløytnant)
17.-23. mars går Afghanistan-uka 2014 av stabelen.